ABOUT ME & MY RESEARCH

[Bildet ovenfor: Undertegnede filosoferer ved Gjevillvatnet vest av Oppdal]


____________________________________________________________________________________________________________

Doktorgrad (dr.art.) i politisk filosofi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim.

Tidligere forsker (postdoktor) i Kreftforeningen (prosjekt om døende kreftpasienters syn på eutanasi og legeassistert selvmord).

Professor emeritus i filosofi ved NTNU, også tilkjent professorkompetanse i medisinsk etikk.


Publications

130 publications – articles, book chapters and books:

• The Lancet Oncology (om kontinuerlig dyp lindrende sedering i livets sluttfase)
• Oxford Textbook of Palliative Medicine (kapittel om dødshjelp og palliasjon i 4., 5. og 6. utgave)
• The SAGE Handbook of Health Care Ethics (kapittel om dødshjelp)
• The Patient’s Wish to Die. Research, Ethics, and Palliative Care (Oxford University Press, kapittel om dødshjelp)
• Journal of Medical Ethics (JME)
• Euthanasia and Law in Europe (kapitlet om Skandinavia)
• Palliative Medicine
• Journal of Pain and Symptom Management
• Annals of Palliative Medicine
• BMJ Supportive & Palliative Care
• Palliasjon. Nordisk lærebok (kapittel om dødshjelp og palliasjon i to påfølgende utgaver)
• Tidsskrift for Den norske legeforening
• Suicidologi
• Michael. Tidsskrift for samfunnsmedisin og medisinsk historie
• Norsk filosofisk tidsskrift
• Nytt Norsk Tidsskrift
• Læreboken Vitenskap, etikk og politikk
• Fag-, lære- og debattboken Dødshjelp – begreper, definisjoner, lover, klinikk og etikk

• Former Visiting Professor, University of Glasgow, End of Life Studies Group, Dumfries Campus in Southern Scotland
• Former Visiting Research Fellow, International Observatory on End of Life Care (IOELC), Lancaster University, Lancaster, England
• Former Chair, The Ethics Task Force on Palliative Care and Euthanasia of the European Association for Palliative Care (EAPC)
• Sat on committee of the Norwegian Medical Association that worked out a new Guideline on palliative sedation at the end of life
• Former member of the Norwegian Government's National Committee for Medical and Health Research Ethics (NEM)

• international congresses and institutions across continental Europe, in UK and Norway, Sweden and Denmark
• courses for medical doctors from specialities palliative medicine, oncology, geriatrics, neurosurgery, neurology and anaesthesiology as well as for nurses

Dr.med. Stein Kaasa er seksjonsoverlege ved Seksjon for lindrende behandling, Kreftavdelingen, RiT, og professor ved Det medisinske fakultet, NTNU. Dr.art. Lars Johan Materstvedt er filosof og ansatt som forskningsstipendiat av Den Norske Kreftforening og arbeider ved Enhet for anvendt klinisk forskning, Det medisinske fakultet, NTNU.

Tverrfaglig lindring
Nora Sitter 
20. mai 1999

Vi vet at vi skal dø. Ingen av oss overlever livet. Men døden er sjelden i våre tanker. Noen av oss får imidlertid døden nærmere inn på livet enn andre. Mennesker med en dødelig sykdom blir oftere konfrontert med døden enn oss andre. Men også blant dem finnes det håp. «Finnes det håp for alvorlig syke og døende mennesker?» spør medisiner Stein Kaasa og filosof Lars Johan Materstvedt. NTNU og Regionsykehuset i Trondheim har inngått et unikt samarbeid. Som det eneste sykehuset i verden har RiT knyttet til seg en filosof ved sin lindrende (palliative) enhet.

Den Norske Kreftforening er en viktig aktør, og en pionér, i kreftomsorgen ved RiT, og bidro med mange millioner da Seksjon lindrende behandling (SLB) ble opprettet – en enhet som det ikke finnes maken til i Norge. Videre betalte de i en femårsperiode Kaasas professorat i palliativ medisin, inntil nylig det eneste i sitt slag i Norden. Kaasa er ellers en ledende figur innen livskvalitetsforskning rettet mot kreftpasienter. Slik sett går det en linje fram til Materstvedts forskningsprosjekt, og Kreftforeningen er også litt av en pionér ved å engasjere en filosof i en forskerstilling. «Kanskje det var en idé at helseteamet ble supplert med en profesjonell filosof med eksistensialisme som spesialfelt?» spør Lars Johan Materstvedt og Stein Kaasa i deres artikkel «Håp» i Tidsskrift for Den norske lægeforening (1999).

Aktiv livshjelp
Lars Johan Materstvedt er filosof, og Stein Kaasa er lege. Materstvedt er eksperten på etisk teori, mens Kaasa er den etiske eksperten når det gjelder pasientbehandling, i kraft av sin mangeårige erfaring med behandling av alvorlig syke med kort forventet levetid. En vesentlig forskjell, mener de to kollegene ved NTNU. Sammen er de med på å bygge opp kompetansen innen medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet. Etterhvert som den medisinske utviklingen skrider fram, er det også et stadig større behov for å gi de medisinsk-etiske aspektene større oppmerksomhet i legeutdannelsen. De mener at medisin og filosofi er to fagfelt som har svært mye å tilføre hverandre. Legen kjenner den kliniske hverdag og dermed interessante og vanskelige medisinsk-etiske kasuistikker, mens filosofen kjenner et spekter av etiske teorier som disse kasuistikkene kan settes inn i og analyseres ved hjelp av. Dermed får filosofen den nødvendige bakkekontakten og nye eksempler å arbeide med, mens legen får nye, uvante perspektiver å se sin virksomhet gjennom. Den medisinsk-etiske hverdag berører en rekke sentrale spørsmål innen generell etikk. Spørsmålet om pasientautonomi, f.eks., angår direkte den grunnleggende vestlige verdien 'selvbestemmelse'. Selvbestemmelsesretten er grundig utforsket og problematisert innen filosofisk etikk.

Materstvedt er lønnet av Den Norske Kreftforening for å lede et treårig forskningsprosjekt med tittelen «Aktiv dødshjelp eller aktiv livshjelp?» hvor Stein Kaasa er prosjektveileder. Den tverrfaglige prosjektgruppa som er tilknyttet prosjektet, består av anestesilege, psykiater, strafferettsekspert, filosof, sykepleier og prest. Materstvedt skal i bok- og artikkelform analysere argumentasjonen for og i mot aktiv dødshjelp, og foreta en konsekvensanalyse: Hvilke konsekvenser vil det f.eks. ha for pasienter og for legerollen dersom aktiv dødshjelp skulle bli tillatt i Norge? Andre undersøkelser dreier seg bl.a. om holdninger til aktiv dødshjelp hos legene. Sentralt i prosjektet står også empiriske undersøkelser av kvaliteten på livshjelpen (eller den lindrende behandlingen om man vil) både ved RiT og generelt. En av problemstillingene er knyttet til om det er mulig å gi mennesker en så god slutt på livet at de ikke vil ønske aktiv dødshjelp.

Det er livshjelp de driver med ved Seksjon lindrende behandling (Kreftavdelingen, RiT). Hit kommer pasienter som har avsluttet både den kurative og den livsforlengende behandlingen. – Målet vårt er at pasientene på avdelingen skal leve så bra som mulig den tida de har igjen. I den sammenhengen står håpet sentralt for å kunne mestre situasjonen. En av våre hovedoppgaver som helsepersonell ved denne avdelingen er å være til stede for pasientene 24 timer i døgnet. De skal vite at vi er der hvis de får et smerte-attack eller når de trenger en samtalepartner som kan kommunisere på en tilfredsstillende måte, sier Kaasa.

Nok hobbyfilosofer
Det er her de ser for seg at en filosof kan komme inn med sin kompetanse. Mange pasienter føler et behov for noen å diskutere moralske spørsmål og meningen med livet med. Spørsmålet er ifølge Stein Kaasa hvem som har ansvaret for å dekke dette behovet, helsevesenet eller samfunnet? Materstvedt og Kaasa understreker at deres tanke er at filosofens virksomhet først og fremst bør være et supplement til den kompetanse lege, psykiater/psykolog, sykepleier og prest har. Det er ikke snakk om å gå inn på eller å komme i konflikt med andre fagområder, men om å utvide tilbudet med et nytt og annet fagområde. De er enige om at både leger, filosofer og andre fagpersoner må kjenne sin begrensning. Det kan f.eks. være at en pasient som er ateist, ikke vil snakke med presten om eksistensielle spørsmål, men i stedet ønsker, ved en filosofs hjelp, å få belyst «de evige spørsmål» utifra ulike ikke-religiøse filosofers tenkning – for eksempel slik menneskets eksistens oppfattes av ateisten Jean-Paul Sartre, påpeker de i artikkelen. – Vi har nok av hobbyfilosofer i helsevesenet. På dette feltet er vi ute på dypt vann om vi ikke blir skolert av fagpersoner med tyngde, mener Kaasa.

I artikkelen «Håp» skisserer Kaasa og Materstvedt tre typer håp hos alvorlig syke og døende pasienter: Håp på dagsbasis, håp i evighetens perspektiv og håp på urealistisk grunnlag. Den første typen håp, fra dag til dag, kan være håp i helt konkret forstand: Håpet om en god dag uten alt for mye smerter, håpet om å feire 17. mai sammen med barnebarna eller håpet om at neste måltid skal smake godt. For det andre kan håpet være en abstrakt størrelse og rette seg mot noe bortenfor ens egen eksistens her og nå. Man kan for eksempel håpe på at det finnes et liv etter døden, et håp som vel å merke ikke trenger å være av religiøs karakter. Også ikke-troende kan ha et slikt håp: et håp om at vår eksistens fortsetter i andre former, i en gudløs tilværelse. Det er dette Materstvedt og Kaasa kaller håp i evighetens perspektiv. Den tredje typen håp de viser til, har de kalt «håp på urealistisk grunnlag». Enkelte pasienter håper på at det skal skje noe naturstridig slik at de på et mirakuløst vis vil bli friske, selv om de er klar over at sykdommen vil ta livet av dem innen kort tid.

Forflytning av fokus
Materstvedt og Kaasa mener at fellesnevneren og forutsetningen for alle tre typene håp er uvissheten. «Men samtidig som uvissheten gir rom for håp, gir den også rom for frykt. Håpet henter sin næring fra uvissheten, men det samme gjør frykten. Frykten er slik sett håpets negative side. Man håper på en god dag, men frykter samtidig at dagen ikke blir god», heter det i artikkelen.

– Hvordan kan dere skape en balanse mellom håp og skuffelse, frykt og lettelse? – Man må finne ut i hvilken grad pasienten ønsker å bli informert om sin tilstand, og så informere så klart som mulig ut fra dette. Vi må passe på å ikke si for mye eller for lite, kanskje porsjonere ut den relevante informasjonen. Vi har i alle tilfelle ingen fasitsvar på hvor lang tid pasientene har igjen å leve. På pasientens direkte spørsmål om hvor lenge han eller hun kommer til å leve, har vi bare et statistisk svar å gi: at med din type sykdom, er sannsynligheten slik eller slik. Dette er et ærlig svar fra vår side, og ikke et forsøk på å vri oss unna spørsmålet. Men man må huske på at ikke alle ønsker å vite alt, sier Kaasa, som forteller at de for lenge siden har gått bort fra såkalt «truth dumping» som var så populært for ti år siden.

– Hvilke mekanismer er det som gjør at mennesker klarer å holde motet og håpet oppe i en slik situasjon? – Det handler om å justere aspirasjonsnivået sitt, skru ned forventningene uten å miste livsgnisten. For å klare dette kreves et forflytning av fokus, ofte mot de små og nære ting i livet, sier Kaasa. Han mener det vil være mentalt umulig for de fleste pasienter å leve i «dødens forgård» hele tiden. – Man blir utslitt og nedbrutt av det. For å mestre hverdagen er det nødvendig å leve i dag, å rette blikket mot barn, barnebarn og familie, og å fokusere på dagens trivialiteter og håpe på en god dag.

– Men egentlig gjelder dette oss alle sammen, friske som syke, skyter Materstvedt inn. – Dersom du f.eks. hele tiden går rundt og tenker på at vi alle er dødsdømt, for å si det slik, klarer du ikke å glede deg over samværet med dem du er glad i. Da dukker til slutt filosofen Albert Camus' spørsmål opp: om livet i det hele tatt er verdt å leve. Det høres kanskje paradoksalt ut at jeg, som filosof, tar til orde for å ikke tenke så mye på døden. Vår dødsbevissthet kan godt bli større, det er ikke dét – for da kan opplevelsen av å være i live bli sterkere, og døden mer naturlig og akseptabel. Men man kan også fokusere så mye på egen dødelighet at man mister fotfestet og ikke klarer å leve, avslutter Materstvedt.

Les om prosjektets vitenskapelige funn; fra Tidsskrift for Den norske legeforening:

Livsviktige nyanser om aktiv dødshjelp
Eline Feiring 
3. november 2005

Døende pasienter som er positive til eutanasi og legeassistert selvmord ønsker ikke nødvendigvis dette for seg selv. Og et ønske er ikke det samme som en forespørsel.

I en kvalitativ studie publisert i tidsskriftet Palliative Medicine har de fem norske forskerne Jon Håvard Loge, Stein Kaasa, Lars Johan Materstvedt, Sissel Johansen og Jacob Chr. Hølen sett på hvordan alvorlig syke kreftpasienter vurderer spørsmålet om aktiv dødshjelp. I studien ble 18 inneliggende pasienter ved Seksjon lindrende behandling, St. Olavs hospital intervjuet. Pasientene var i alderen 38 – 83 år, hadde hatt diagnosen i alt fra to måneder til åtte år og hadde kort forventet levetid. Under intervjuet ble ord som «drepe» og «selvmord» unngått.

– Et interessant, og etter det vi kjenner til, nytt funn, er det klare skillet mellom holdning, ønske og forespørsel i forhold til eutanasi og legeassistert selvmord, skriver forfatterne. De fleste pasientene hadde en positiv holdning til eutanasi, men ønsket det ikke for sin egen del på intervjutidspunktet. Et viktig funn var også at frykten for fremtidig smerte og forringet livskvalitet, men ikke smerteopplevelsen i øyeblikket, var den vanligste bakgrunnen for en positiv holdning til eutanasi eller legeassistert selvmord en gang i fremtiden. Ingen uttrykte ønske om aktiv dødshjelp. – Nei, ikke i dag. Men for noen dager siden hadde jeg kanskje hatt en annen mening, var ett av svarene. – Slik jeg føler meg akkurat nå ønsker jeg å leve en dag eller to til. Men når man blir sykere igjen..., var et annet. Smerte var også viktig når det gjaldt pasientens opplevelse av livskvalitet og håp for fremtiden.

Pasientene hadde et ambivalent forhold til eutanasi. De svarte «både ja og nei» og kunne til og med endre syn under selve intervjuet. Ønsket om å dø var en «siste-utvei»-tenkning, og tyder på at ønsket mer representerer en mestringsstrategi enn et reelt ønske. Forfatterne mener studien understreker viktigheten av tydelig kommunikasjon mellom lege og pasient, og at helsepersonell behersker kommunikasjon om så krevende temaer. Forhastede konklusjoner om hva pasienten mener om eutanasi kan få alvorlige konsekvenser. – Funnene passer godt med ferske internasjonale studier som påpeker de klare likhetene mellom eutanasi og selvmord. Likhetene omfatter både depresjon som underliggende årsak og ambivalensen som ledsager både ønsker om eutanasi og tanker eller planer om å begå selvmord, sier professor Jon Håvard Loge til Tidsskriftet.


____________________________________________________________________________________________________________

Foto: Thor Nielsen/NTNU