LARS JOHAN MATERSTVEDT, Ph.D. (dr.art.)
Professor of Philosophy & in Medical Ethics


[scroll down]

KRONIKKER OG INNLEGG (91), INTERVJU (75)


____________________________________________________________________________________________________________


Kronikker og innlegg



«Kan vitenskapen hjelpe oss med etikken?». Forskerforum 6.6.2019.

Kan vi slutte fra «er» til «bør»? – vitenskapene forteller oss hvordan verden er, men kan de også si noe om hvordan den bør være?

I Forskerforum har Heidi Rapp Nilsen og Sigurd Hverven
en kronikk som tar utgangspunkt i en kort passasje i min bok Vitenskap, etikk og politikk (Fagbokforlaget 2018).

Ikke bare politikk
Rapp Nilsen og Hverven mener at noen av mine formuleringer, sammenholdt med enkelte utsagn i
(den meget positive) bokanmeldelsen til Kjetil Vikene i Forskerforum, «kan leses som om vitenskapelig forskning på klima kun sier noe om rene fakta, mens normative vurderinger gjøres av politikere».
                  Mulig det, om man fokuserer på disse passasjene. Men et gjennomgangstema i boken er at forskning er nært knyttet til så vel etikk som politikk – derfor dens treleddede tittel. Således kan eksempelvis miljøetikk bidra med normative vurderinger. Rapp Nilsen og Hverven nevner selv miljøetikk, og skriver dessuten under avsnittet «Olje viktigere enn klima?» at denne problemstillingen «kan forståes ut ifra etisk egoisme, eventuelt nytteetikk». Det er en god måte å formulere kontrære hensyn på, og jeg drøfter kritisk både nytteetikk (utilitarisme) og etisk egoisme i kapitlet «Hva er etikk?» – der også følgende normative teorier gis samme «behandling»: Immanuel Kants pliktetikk (deontologi), etisk intuisjonisme, moralsk relativisme, dydsetikk og etisk altruisme.

Grunnforskning og oppdragsforskning
Kronikkforfatterne påpeker at «forskning foregår ikke i et verdimessig vakuum». Det kan synes selvsagt, men noen ganger er forskningens natur nettopp slik. I boken siterer jeg styreleder ved NTNU, den gang konsernsjef i Norsk Hydro, Svein Richard Brandtzæg som i en kronikk i Universitetsavisa skrev at kunnskap er «i utgangspunktet verdinøytralt, og det er vi – vår etikk, moral og verdier – som avgjør om det blir kunnskap i det godes tjeneste». Har han rett i det?
                  Både ja og nei, avhengig av om vi snakker om grunnforskning eller oppdragsforskning. Dette skillet, som ikke nevnes av Rapp Nilsen og Hverven, er viktig i kapitlet «Vitenskapens forhold til politikk». Et av mine eksempler er Albert Einstein, som etter sigende bemerket: «Grunnforskning er det jeg driver med når jeg ikke vet hva jeg driver med.» I så måte befant han seg i et verdimessig vakuum.
                  Det gjorde ikke atombombens far, Robert Oppenheimer. Han og fysikkollegenes forskning dreide seg om å utvikle kjernevåpen som ledd i USAs og de allierte maktenes strategi for å vinne andre verdenskrig: et stjerneeksempel på politisk styrt oppdragsforskning.
 
Norsk våpenproduksjon
Brandtzægs «i utgangspunktet verdinøytralt» treffer i tilfellet Einstein, men bommer på Oppenheimer. Det er heller ikke treffende for norsk våpenutvikling, der både IKT-utdannede og sivilingeniører er nøkkelpersonell i denne typen oppdragsforskning. Lille Norge er en gigant innen våpenproduksjon; i 2008 var vi verdens fjerde største våpeneksportør.
                  Og de våpnene Norge lager, er imponerende produkter militært sett. En artikkel i
Teknisk Ukeblad har tittelen «Norske våpen dreper best», der det fremheves at U.S. Army er strålende fornøyd med en variant av Remote Weapon Stations (RWS), utviklet av Kongsberg, ettersom RWS blant annet «gir større dødelighet og flere drepte per ladning». Et annet eksempel er norske Joint Strike Missile (JSM), som er utviklet til kampflyet F-35. Norge har kjøpt 52 slike fly, og det internasjonale markedet for JSM er enormt.
                  I boken drøfter jeg norsk våpenproduksjon fra en etisk synsvinkel, og viser hvor komplekst temaet er. Mens mange er skeptiske eller helt avvisende til militær forskning, snur filosofen Kenneth Kemp det hele på hodet og argumenterer for at det finnes situasjoner der det er en forskers
plikt som samfunnsborger å engasjere seg i militær forskning – og at det kan være etisk galt å ikke bedrive slik forskning. Og jeg ser norsk våpenproduksjon, samt Norges bombing under Libya-krigen, i lys av Kants teori om rettferdig krig og den såkalte doktrinen om den doble effekt.
 
Naturens egenverdi
Rapp Nilsen og Hverven skriver at «Materstvedt drøfter grundig dyrs moralske status i boka, herunder spørsmålet om dyrs egenverdi». Ja, i kapitlet «Forskningsetikk» tar jeg for meg spekteret fra Kant, som mener dyr har null egenverdi, til filosofen og vegetarianeren Tom Regan som argumenterer for at dyr bør tilkjennes omtrent samme rettigheter som mennesker. Rapp Nilsen og Hverven bemerker i neste setning: «Den øvrige naturens egenverdi er et tema vi mener også med fordel kunne vært tatt med i forbindelse med fossilt brennstoff og klimaendringene.»
                  Her erklærer jeg meg skyldig i nevnte unnlatelsessynd. Imidlertid var det et tematisk bortvalg drevet frem av ønsket om at boken, som inneholder et vell av tematikker, ikke skulle «ese ut» enda mer. Som enhver lærebokforfatter vet, må man beherske begrensningens kunst – med de kutt som følger derav.
                  Ved NTNU har vi en egen ex.phil.-variant for studenter innen naturvitenskap og teknologi. Våren 2019 foreleste jeg for flere hundre av disse studentene på campus Gløshaugen, og temaet vår behandling av dyr vakte et voldsomt engasjement. Det har nok også sammenheng med at NTNUs nobelprisvinnere May-Britt Moser og Edvard Moser benytter rotter i sin forskning. Da jeg viste et bilde på storskjermen i auditoriet av en av deres laboratorierotter med noe som ligner startkabler drevet inn i hodeskallen, fikk det virkelig start på studentene!
 
Fra vitenskap til etikk?
Et annet tema som erfaringsmessig engasjerer nevnte studentgrupper sterkt, er hvorvidt vitenskapene kan hjelpe oss i etiske spørsmål. For å si det med et sentralt spørsmål i kronikken til Rapp Nilsen og Hverven, og som har en prominent plass i min bok, det som kalles «Humes problem» (etter den skotske filosofen David Hume): Kan vi slutte fra «er» til «bør»? – vitenskapene forteller oss hvordan verden 
er, men kan de også si noe om hvordan den bør være?
                  I nevnte ex.phil.-variant kobles dette blant annet til tematikken «Evolusjon og etikk», og involverer den kjente adferdszoologen og evolusjonsbiologen Richard Dawkins’ klassiker
The Selfish Gene (altså det egoistiske genet), samt synet til paleontologen og evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould (som benekter at vitenskapen kan si oss noe om rett og galt).
 
Kampen mot vindmøller
«Det kan være en vanskelig øvelse å skille mellom ‘er’ og ‘bør’», kommenterer Rapp Nilsen og Hverven, og gir eksempler. Og tilføyer: «Noe for øvrig Materstvedt tematiserer i kapitlet ‘Kan vitenskapen svare på hva som er moralsk riktig?’.»
                  Den pågående kampen mot vindmøller på Frøya illustrerer «øvelsens» vanskelighetsgrad. Det
er slik at disse store vindmøllene er stygge å se på, ødelegger uberørt natur, er en fare for fuglelivet og lager støy, sier motstanderne – og derfor bør utbyggingsplanene skrotes. Men det følger ikke, for her er flere verdier (flere «bør») på kollisjonskurs, og det spesielle i denne saken er at begge sider i konflikten argumenterer for at deres løsninger vil være klima- og miljøvennlige.


«Merkverdig spørreundersøkelse om forskningsetikk». Universitetsavisa 30.1.2018.

Nylig tikket det inn en email med lenke til en spørreundersøkelse om forskningsetikk. Undersøkelsen inngår i
RINO; Research Integrity in Norway. Den er et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet.
                  Det er snakk om en nasjonal spørreundersøkelse om forskningsetikk i den norske universitets-, høyskole- og instituttsektoren. Den er sendt til over 30 000 vitenskapelig ansatte i Norge. Prosjektleder er professor Matthias Kaiser, som også er instituttleder og senterleder ved Senter for vitenskapsteori ved UiB.
                  Jeg er tidligere medlem av
Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). Og som tidligere forsker i Kreftforeningen og leder av et prosjekt der vi intervjuet kreftpasienter med kort forventet levetid om et meget sensitivt tema (dødshjelp) har jeg vært gjennom mølla med godkjenning av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Ikke minst på denne bakgrunn hoppet jeg i stolen et stykke ut i undersøkelsen.
                  Et utvalg av de spørsmålene man bes ta stilling til («Hva er din holdning til denne praksisen?»): «Å godta, bestemme eller tildele forfatterskap basert på annet enn vesentlig bidrag til et vitenskapelig arbeid (gaveforfatterskap)»; «Å nekte eller utelate forfatterskap til tross for vesentlig bidrag til et vitenskapelig arbeid»; «Å dele opp forskningsresultater til to eller flere vitenskapelige publikasjoner for å øke publikasjonspoeng, på bekostning av vitenskapelig kvalitet (salamisering)»; «Å fabrikkere (dikte opp) data/materiale»; «Å forfalske data/materiale»; «Å fremstille andres arbeid (ideer, materiale, tekst) som sitt eget ved å utelate henvisning til opphavskilden (plagiering)»; «Å inkludere irrelevante eller unødvendige kildehenvisninger i en publikasjon for å øke siteringsfrekvens til en kollega, et forskningsmiljø eller et tidsskrift». For samtlige spørsmål er det «strengeste» svaret man kan avgi: «Dette er svært problematisk».
                  Problematisk?! Enhver forsker med vettet i behold og et minimum av forskningsetisk gangsyn vil selvsagt svare «Totalt uakseptabelt» eller «Forkastelig». Men slike svaropsjoner finnes ikke. Undersøkelsen vil altså måtte konkludere med at norske forskere i verste fall finner f.eks. det å forfalske eller dikte opp data «svært problematisk». Kanskje noen da vil tenke: «De synes dét, ja. Men det kan jo forstås som at de tross alt er villige til å gjøre det.» Tenk deg avisoverskriftene ...
                  Man undrer seg stort over at det er mulig å lage et slikt design. Jeg unnlot selvsagt å besvare undersøkelsen.


«Sluttreplikk om den liberale rettsstaten». Universitetsavisa 10.10.2017.

Jeg takker min kollega og venn Truls Wyller for et meget reflektert svar. Dette i motsetning til mitt innlegg, som var overlagt ureflektert.
                  Hensikten var å få frem visse prinsipielle sider ved den ytterst vanskelige balansegangen en liberal rettsstat står overfor når den må håndtere meninger og praksiser som til de grader strider mot selve verdigrunnlaget til denne stasformen. Noe den forsøker å gjøre uten selv å gå i illiberalitets- og intoleransefellen. Meget vanskelig utenfor seminarrommet og utenfor UAs spalter. Det har vært sagt: "Sett saken på spissen − der står den best." Det er ikke sikkert, og saken bør i alle fall ikke bli stående der jeg satte den. Dét sørger Wyller for med sitt svar. Resten tar vi på seminarrommet.
                  Like fullt: Et par saker som jeg er sikker på at vi kommer til å ta opp i deres fulle bredde i faglig sammenheng, men som jeg likevel gjerne vil kommentere kort her − av hensyn til dem som har fulgt debatten. Wyller skriver: "Men den politiske liberalismens klassikere poengterte nødvendigheten av statlige, politiske organer ... Uten en sentral tvangsmakt lever vi i praksis på andres nåde, ..." Da jeg i denne debatten nevnte Max Weber og at noe eventuelt er en politisak, var det altså denne tvangsmakten jeg fremhevet som essensiell i beskyttelsen av individuelle rettigheter. Så helt enig. Og videre: "Som libertarianist synes Materstvedt å se bort fra denne enkle distinksjonen mellom hva vi må tillate i samfunnet generelt og hva som må tillates av ansatte og mennesker under opplæring på statlige og private arbeidsplasser."
                  Om det muligens kan synes slik, kan jeg avkrefte dette: For eksempel finnes gode argumenter mot hijab i politiet, som var tema her i Norge for noen år siden (selv om dette praktiseres i for eksempel Storbritannia). For en politibetjent i tjeneste representerer nettopp ikke seg selv, men staten −
in casu den liberale rettsstaten. Til dem som føler ubehag ved libertarianismen: Det gjør jeg også. Etter å ha utforsket den, konkluderte jeg i min doktoravhandling med at den er uholdbar og må forkastes. Den kan være et nyttig verktøy i argumentativ sammenheng. Men et samfunn kan ikke organiseres etter den, da går det av ulike grunner galt. Blant annet fordi den totalt overser fundamentale kulturelle og sosiale forhold som alltid må tas hensyn til i det virkelige liv. Flere av disse hensynene er godt beskrevet i Wyllers svar.


«Brevskriverne mot nikab framstår som illiberale». Universitetsavisa 6.10.2017.

Niqabfri sone ved universitetene bryter med den enkeltes rett til å bestemme over eget liv, skriver Lars Johan Materstvedt som en kommentar til akademikerne som ønsker et forbud.

 
Min gode kollega Jens (Saugstad), som jeg ellers er helt på linje med i det aller meste,
sier til UA: "Jeg oppfatter at Lars Johan argumenterer fra et liberalistisk ståsted. Men i vår sak handler det om forutsetningene for en akademisk samtale, hvor ansiktskontakt er helt grunnleggende."
                  Ingen tvil om at manglende ansiktskontakt vanskeliggjør kommunikasjon. Når jeg foreleser, er det til stor hjelp å kunne lese reaksjonene i studentenes ansikter: Har de forstått? Er de med? Må jeg forklare poenget på en annen og bedre pedagogisk måte? Ikke lett å vite om man bare ser et par øyne. Dette er også godt beskrevet i brevet i Aftenposten. Og skulle en niqabkledd student dukke opp til veiledning, vil det vanskeliggjøre veiledningen av samme grunn. Så ingen uenighet mellom oss der.
 
Individets rettigheter veier tyngst
Der vi imidlertid skiller lag, er i spørsmålet om hvilke konsekvenser man trekker av denne helt korrekte faktiske beskrivelsen. At jeg «argumenterer fra et liberalistisk ståsted» er en treffende diagnose. Med utgangspunkt i dette ståstedet, som i mitt tilfelle er «ekstremvarianten» av liberalisme kalt
libertarianisme, veier individets rettigheter aller tyngst − uttrykt gjennom tesen om «self-ownership» (selveie); jeg eier meg selv, og har derfor rett til å gjøre som jeg vil med meg selv så lenge jeg ikke kolliderer med eller krenker andres tilsvarende eiendomsrett. Sagt på en annen måte: Likhet i frihet mellom deg og meg.
                  Derfor
sa jeg til UA at «det er ikke påbudt ved lov å delta i en åpen og fri samtale. Ethvert individ har rett til ikke å delta i denne samtalen. Vi har ytringsfrihet, ikke ytringsplikt.» Fordi en student eier seg selv, er han eller hun fri til å ikke kommunisere med sin foreleser, og aldri komme på veiledning. Ja, vedkommende er fri til å gjennomføre et helt studieløp og holde kjeft hele veien, unntatt dersom muntlige prøver er en del av eksaminasjonen. (Man kan jo fortsatt, som selveiende, holde munn uten å bryte noen lover, men da får man ikke tatt eksamen.)
                  Ikke å anbefale, bevare meg vel. Meget lite rasjonelt, endog kontraproduktivt studiemessig. Ja, bent frem dumt. Men studentens eiendomsrett til seg selv nuller ut foreleserens eventuelle behov for å få studenten i tale i det brevskriverne − blant hvem jeg personlig kjenner flere − kaller en "
åpen, herredømmefri og kritisk diskusjon" (hva nå dét måtte bety).
                  Universitetene som juridisk «niqab-fri sone» representerer derfor et brudd på den enkeltes rett til å bestemme over eget liv − innen libertarianismen altså formulert som retten til å eie seg selv. Derfor kunne jeg ikke underskrive brevet, noe jeg ble oppfordret til å gjøre. Gitt grunnleggende liberale premisser, må jeg dessverre konkludere med at brevskriverne fremstår som illiberale. I Aftenpostens kommentarfelt til brevet skriver
biologiprofessor Kristian Gundersen ved UiO: «Og om noen kommer med slør da? Skal vi ringe politiet? Jeg vil ikke ha politifolk på campus.» Ikke vanskelig å være enig.


«Den veien det blåser». Vårt Land 2.5.2017.

I Vårt Land 11. april svarer Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, på min kritikk av foreningens standpunkt i «dødshjelp»-debatten. Han kommer her med interessante betraktninger, og sier han «bør gå i tenkeboksen». Bakgrunnen er at jeg mente Foreningen Retten til en verdig død burde gå inn for den nederlandske, brede modellen for eutanasi, ikke den snevre Oregon-modellen for legeassistert selvmord som foreningen hittil har fremmet. Kjeldstadli åpner for dette, og tar således mine innvendinger om de diskriminerende sidene ved Oregon-modellen på strak arm.
                  Kjeldstadli påpeker helt riktig at «en fordel med den hollandske loven er at den tar lidelse som utgangspunkt, ikke den forestående døden». Ja, det er nettopp dette som medfører inkludering av langt flere pasientgrupper enn såkalt døende. At lidelse er nøkkel­termen, ikke sykdom, er noe jeg selv har fremhevet i mange sammenhenger.
                  «Det kan vel kanskje hevdes», skriver Kjeldstadli som respons på min kritikk av Oregon-modellen, «at det er grov diskriminering og et lidelseshelvete for dem som får nei, men hvis Materstvedt får sin mening gjennom, må alle gjennom dette helvetet. Mener Materstvedt at det er problematisk om noen må gjennom dette, men helt greit dersom alle må det?» Det mener jeg slett ikke. Som det fremgår av mitt innlegg, et det hverken et innlegg for eller mot legalisering. I stedet er det en analyse av hvilke argumentasjonslogiske konsekvenser det har å starte med bestemte premisser.
                  Når premissene er pasientens selvbestemmelse og subjektive lidelse, slik det er hos Foreningen Retten til en verdig død, følger den nederlandske modellen som konsekvens. Denne diskriminerer nemlig ingen samtykkekompetente pasienter fra 12 år og oppover som ber om eutanasi, når deres lidelse er «utålelig/uutholdelig» og tilstanden er «uten utsikter til bedring» – eutanasilovens to hovedkrav.
 
Forbund av villige
At legene på feilaktig grunnlag kan si nei til enkelte forespørsler – og nesten halvparten får faktisk nei – er en annen sak. Forskning har dokumentert at mange leger, utrolig nok, ikke forstår lovens krav og hvor liberal den er når de sier nei. Derfor har det oppstått en organisasjon av «villige» leger som sier ja der andre har sagt nei, og drifter ambulerende legeteam som yter servicen eutanasi.
                  Kjeldstadli skriver at den hollandske loven «krever … at pasienten utrykkelig ber om dødshjelp. Uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Dét er et særdeles viktig poeng. I fagterminologien går dette under betegnelsen LAWER, forkortelse for «Life ending Act Without Explicit patient Request».
                  Her finnes to underkategorier: a) pasienter som kan spørre om eutanasi, men ikke har gjort det, og b) pasienter som ikke kan spørre om eutanasi. Om en lege setter dødelige injeksjoner i tilfeller av a) eller b), er det per definisjon ikke eutanasi i Nederland. Og grunnen er enkel: Eutanasi er definert som «en leges intenderte (tilsiktede) drap på en person ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel».
 
Dømt for mord
LAWER er (medisinske) mord ettersom handlingene rammes av den nederlandske straffelovens artikkel 287. Høyesterett dømte i 2002 legen Wilfred van Oijen for mord på en av hans pasienter; et tilfelle av kategori a) ovenfor, ettersom den samtykkekompetente pasienten ikke hadde forespurt dødssprøyten – tvert i mot, pasienten hadde til og med gjort det klart at hun ikke ønsket å dø.
                  I Vårt Land 21. april skriver Ola Didrik Saugstad, professor i barnesykdommer ved Universitetet i Oslo, at Kjeldstadli «fremstiller ... den nederlandske praksisen feil når han skriver», hva jeg siterte ovenfor, at «uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Grunnen er ifølge Saugstad at det forekommer eutanasi av nyfødte.
                  Men her er det Kjeldstadli som har rett, og Saugstad som tar feil. Det finnes ikke noe slikt som «eutanasi av nyfødte» i Nederland. Saugstad nevner den nederlandske barnelegen Verhagen. Denne legen skriver artikler i medisinske tidsskrift om «nyfødteutanasi» og «neonatal eutanasi». Begge deler er feil, noe han selvsagt vet, så man lurer på hvorfor han gjør det. Kanskje han synes det er gode titler? Mye bedre, og korrekte, titler ville inneholde uttrykkene «nyfødtmord» og «neonatale mord».
                  For dette er nemlig medisinske mord i kategorien b) ovenfor. Og selve uttrykket «eutanasi av nyfødte» er en eneste stor selvmotsigelse: Ettersom eutanasi er frivillig per definisjon både i nederlandsk lovgivning og i en rekke uttalelser og dokumenter fra den nederlandske legeforeningen KNMG, og nyfødte selvsagt ikke kan utøve en fri vilje, kan det ikke eksistere noe slikt.
                  Saugstad refererer til det han kaller «den nederlandske protokollen for eutanasi av nyfødte». Dette er den såkalte Groningen-protokollen, men den regulerer altså ikke eutanasi. Om legen følger denne, kan han eller hun unnslippe straffeforfølgelse. Man har dermed en regulering av en praksis som teknisk sett er ulovlig.
                  Det samme var tilfellet i svært mange år når det gjaldt eutanasi også. Den offisielle starten på praksisen kom med Postma-saken i 1973. Men praksisen var teknisk sett ulovlig frem til 2002, da Nederlands eutanasilov trådte i kraft. Innen da kunne legene «slippe unna» dersom de fulgte visse prosedyrer og retningslinjer – altså ikke ulikt praksisen med Groningen-protokollen – og med henvisning til straffelovens artikkel 40 om nødrett.
                  Et interessant spørsmål er om det er noen sammenheng mellom eutanasipraksisen og praksisen med mord på nyfødte – som jeg foreslår at Saugstad kaller det heretter. Forskningen gir ikke entydige svar, og de lærde strides i det spørsmålet.
 
Medisinske drap
Men det er jo slett ingen urimelig hypotese. I et samfunn der medisinske drap på forespørsel er blitt vanlig og dagligdags og slik normalisert, er det nærliggende å tenke at døden som «helsetilbud» også bør omfatte dem man mener lider utålelig, men uheldigvis ikke kan be om dødssprøyten.
                  Den som forsvarer eutanasi, må derfor svare på følgende utfordring: Hvorfor er ikke han eller hun også tilhenger av medisinske mord i kategorien b)? Mener man virkelig at disse små menneskene må fortsette å lide utålelig bare fordi de er så uheldige å mangle samtykkekompetanse?
                  Dét kan knapt kalles barmhjertig. Rettferdig er det ikke, heller. Og det er diskriminerende.



«
Medisinere har ikke sluttet å publisere på norsk». khrono.no, 25.4.2017.

I artikkelen «Medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk» 23.4.2017 skriver Jan Erik Frantsvåg, Open Access-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet: «Dette er ikke en grundig og metodisk undersøkelse, men jevnt over får man likevel det inntrykk at norske medisinere har sluttet å publisere vitenskap på norsk og på den måten sluttet å bidra til den profesjonsrettede formidlingen».
                  Dette lett dystre bildet fortjener vesentlig nyansering. To norskspråklige tidsskrift hvor medisinere leverer viktige vitenskapelige bidrag er
Suicidologi, der redaktør og primus motor er psykiater Lars Mehlum, og Omsorg. Nordisk tidsskrift for palliativ medisin, der overlege Stein Husebø er redaktør.
                  Og om man løfter blikket fra tidsskriftenes verden, kommer det stadig norske bøker som i aller høyeste grad «bidrar til den profesjonsrettede formidlingen», for å bruke Frantsvågs formulering, om enn ikke i like streng vitenskapelig forstand som i tidsskriftsammenheng.Et eksempel: I 2016 kom tredje utgave av den svært omfattende Palliasjon. Nordisk lærebok, redigert av legene Stein Kaasa og Jon Håvard Loge. Her øser en meget lang rekke medisinere, som er ledende forskere i sine felt, av sin kunnskap på norsk.


«
Verdighet for de utvalgte». Vårt Land 6.4.2017.

I Vårt Land 4. april kommenterer Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, mitt innlegg av 31. mars. Der ga jeg foreningen følgende utfordring: Hvordan vil man begrunne at ikke-døende og sterkt lidende pasienter – som for eksempel kroniske smerte­pasienter eller dem som har levd med ekstrem angst i årevis – skal nektes retten til å be om «dødshjelp»?

Tre anklager
For det første går foreningens paternalistiske syn overhodet ikke i hop med deres sterke understrekning av syke menneskers selvbestemmelsesrett, og er følgelig selvmotsigende. For det andre kolliderer det med barmhjertighet overfor alle lidende som ønsker en kunstig, fremprovosert død ved en leges hjelp. Og for det tredje innebærer deres foretrukne modell, en lov som i Oregon, en bevisst urettferdig lovgiving.
                  Kjeldstadli ignorerer fullstendig disse sentrale innvendingene. I stedet konstaterer han at han «lever fint» med min paternalisme-diagnose av foreningens standpunkt. Om Norge skulle realisere Oregon-modellen, vil det være mange pasienter som slett ikke lever fint med den; de vil være henvist til sitt lidelseshelvete fordi noen andre mener at de lider på feil måte.
 
Bekrefter påstand
Foreningen Retten til en verdig død bekrefter med innlegget av 4. april min påstand: De står for grov diskriminering av alvorlig syke. Dét er noe alle bør merke seg.
                  Foreningen ønsker, skriver Kjeldstadli, en «konstruktiv tilnærming». Dét er enkelt å få til: Forkast nåværende uholdbare standpunkt, og gå i stedet inn for den nederlandske modellen.
                  Hva kan vel være mer konstruktivt enn å arbeide for likebehandling av lidende mennesker?



«
Eutanasi og paternalisme». Vårt Land 31.3.2017.

I Vårt Land 28. mars går Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, i rette med både overlege Morten Horn og undertegnede. Utgangspunktet er separate innlegg av oss begge i forrige uke.
                  Kjeldstadli spør: «Hva er galt med at frivillig dødshjelp aksepteres for noen når alt håp er ute og bare lidelse gjenstår? Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen få bistand til å avslutte  livet dersom de utvetydig ønsker det og et sett kontrollkriterier er ivaretatt?»
 
Diskriminerende
Både Horn og jeg har svart utførlig på dét spørsmålet mer enn én gang, så det er pussig at det kommer opp på nytt. Og svaret er som sagt: Det er i strid med prinsippet om selvbestemmelse for alle, og det innebærer grov diskriminering av for eksempel kronisk og psykisk syke.
                  På dette punktet slipper Kjeldstadli katta ut av sekken: «Men etter min oppfatning vil det være et riktig steg å la noen lide mindre om de får retten til å velge i en lidelsesfull terminalfase.» Allerede i 1984 avviste den nederlandske legeforeningen KNMG slik diskriminering. Vi kan ikke som leger, uttalte man, akseptere at pasienter som ofte lider mye lenger og mye mer enn døende ikke får tilgang på eutanasi.
                  Man kan jo bare tenke på kroniske smertepasienter for å se poenget. Mange av dem har en torturlignende hverdag, i år etter år. Jeg konstaterer at Kjeldstadli og hans forening mener at det får de bare «tåle».
 
Kriterier for «verdighet»
På denne bakgrunn oppfordrer jeg alle som anser seg selv for liberale i eutanasispørsmålet, til å holde seg langt unna Foreningen Retten til en verdig død. «Verdighet» er der i gården forbeholdt pasienter som er så «heldige» at de er døende.
                  Dette er paternalisme av verste sort: Foreningen setter seg til doms over syke mennesker, og seiler under et falskt barmhjertighetsflagg. Hadde jeg selv vært for legalisering, ville jeg sagt at foreningen er en skam for saken. Og hadde jeg som legaliseringstilhenger i tillegg vært kronisk smertepasient, ville jeg blitt rasende på dem.
 
Belærende
Kjeldstadli kaller meg «meget belærende». Selvsagt er jeg dét, når behovet for opplæring i dette komplekse temaet tydeligvis er så stort som det er i enkelte leire. Videre skriver han om mitt innlegg at jeg vet «hva som er best for andre». Altså at jeg er paternalist. Det er beviselig «fake news», og her trengs åpenbart teskjemetoden for at Kjeldstadli skal forstå: En ikke-diskriminerende eutanasilovgivning overlater til absolutt alle lidende pasienter selv å avgjøre hva som er best for dem. Dette er det motsatte av paternalisme.
                  Derimot er det sant at Kjeldstadli og hans forening er paternalister. Kronisk og psykiatrisk syke kan ikke få tilgang på eutanasi, for de vet ikke sitt eget beste.


«
En innføring i eutanasi». Vårt Land 23.3.2017.

Den liberale argumentasjon for legalisering av eutanasi er i virkeligheten autoritær og grovt diskriminerende.
 
I et innlegg på verdidebatt.no 20.3. skriver leder av Unge Venstre, Tord Hustveit, at eutanasi er et tema som
"fortjener en bredere og mer kunnskapsbasert debatt". Det er det ikke vanskelig å være enig i, og jeg har selv etterlyst det samme i utallige medieinnlegg.
                  Mye forvirring og uklarhet kan unngås om man starter med å rydde på begreps-planet og setter seg inn i hva som er hva. I så måte vil jeg være så ubeskjeden å henvise til en artikkel av undertegnede og lege og professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, som vi skrev i Legetidsskriftet: "Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning".
                  Ut i fra Hustveits innlegg er det tydelig at han selv mangler vesentlig kunnskap om temaet, så det er jo både forståelig og ærlig at han ønsker mer opplysning. Dertil kommer at han åpenbart ikke ser at Unge Venstre slår seg selv på munnen med sin påstått liberale argumentasjon for legalisering: Denne er nemlig ikke liberal, men autoritær og grovt diskriminerende.
                  Først til fakta. Hustveit påstår at "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp er et viktig prinsipp som gjelder de fleste faser i livet, men som vi ikke har mot slutten". Det er positivt galt – det er falske fakta, for å bruke et populært uttrykk for tiden. Det er bare å lese pasientrettighetsloven, der det i § 4-9 slås entydig fast at "en døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling".
                  Det kan innebære at man sier nei takk til mer antibiotika, som regnes som livsforlengende. Eller pasienten kan velge å slutte å spise og drikke, med den følge at døden kommer raskere. Som en lege uttrykte det på et seminar der jeg foreleste: "Enhver står fritt til å gjøre det, så ingen pasienter trenger hjelp av en lege til å ta sitt liv." I en slik situasjon vil man motta lindrende behandling og pleie, slik at symptomene på veien mot døden blir minst mulig plagsomme.
                  Hustveit påstår også at "i flere av landene som har innført dødshjelp har det kommet som følge av press nedenfra og ofte blitt hastig innført." Det stemmer heller ikke. Bare Canada kan sies å ha hatt en vel hurtig og ikke spesielt god prosess frem mot eutanasiloven som trådte i kraft der i 2016.
                  I Nederland og Belgia har man hatt svært grundige utredninger over mange år, inkludert både forskningsbasert og klinisk kunnskap om temaet; for dem som er interessert i detaljene, henvises til boken
Euthanasia and Law in Europe (2008). Mest omfattende i Nederland, eutanasiens "hjemland", der legaliseringsprosessen startet i 1973 – altså for 44 år siden – da det falt dom i Postma-saken som omhandlet en lege som satte dødelige injeksjoner på sin syke mor på hennes frivillige forespørsel, altså eutanasi. Veien videre innebar utvikling og utprøving av kriterier for eutanasi og legeassistert selvmord.
                  Begge deler var
teknisk sett ulovlig i årevis, men som ledd i et stort sosialt eksperiment fortsatte praksisen ved at leger normalt unnslapp rettsforfølgelse ved å vise til nødrettsparagrafen i straffeloven. Ikke før i 2002 fikk landet en egen lov som fullt ut legaliserte eutanasi og legeassistert selvmord. Det skal noe til å være grundigere enn dette. 
                  Også Oregon, der eutanasi er forbudt men legeassistert selvmord lovlig, hadde flere år med debatt og rettsbehandling i ulike instanser før loven trådte i kraft i 1997. De andre statene i USA som har en tilsvarende lov, har i bunn og grunn kopiert Oregon.
                  "Som samfunn er vi ikke tjent med å skyve bort vanskelige verdispørsmål som dødshjelp", skriver Hustveit. Jeg kunne ikke være mer enig. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden, for legaliseringstrykket finnes mange steder, og det er økende. Selv har jeg prøvd meg som profet i eget land, og uttalt til Universitetsavisa i Trondheim at "eutanasi kommer" også til Norge – og prøvd å forklare hvorfor.
                  Hustveit skriver vedrørende lagalisering at "hvordan det innføres vil også ha mye å si. Skal det være forbeholdt bare de sykeste og hvor skal eventuelt grensen gå?" Her kan jeg svare Unge Venstre direkte: Basert på deres egen bejubling av "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp" kan man ikke operere med grenser overhodet uten dermed å slå seg selv på munnen. Et parti som kaller seg liberalt kan ikke både ha dette som etisk utgangspunkt, og samtidig mene at mange ikke skal få bestemme "over egen kropp". Det finnes et greit norsk uttrykk for slik tenkning: selvmotsigende. Og vi kan trygt legge til: diskriminerende.
                  Konsekvensen vil være at store pasiengrupper vil måtte lide videre og nektes eutanasi fordi de lider på "feil" måte i henhold til hvilke sykdommer Venstre eventuelt anser for verdige dødssprøyten.
                  Unge Venstre har altså allerede vist sitt sanne, anti-liberale ansikt ved i det hele tatt å reise spørsmålet om grensesetting. Og de er avslørt som illiberale på to viktige, konkrete punkt.
                  For det første har Hustveit en bekymring om "hvordan kan vi unngå utglidninger". Et parti som flagger selvbestemmelsen så høyt som Venstre, burde bifalle utglidninger. For dét innebærer at stadig flere mennesker får bruke sin selvbestemmelse. Nederlenderne er som vist verdensmestre i grundig utredning av eutanasispørsmålet, og i Nederland kan også kronisk syke og psykiatriske pasienter få eutanasi – altså ikke-døende pasienter hvis liv dermed ikke går "mot slutten", for å låne Hustveits uttrykk. 
                  Neste steg kan være at også eldre mennesker som er livstrøtte, men uten ledsagende alvorlig fysisk eller psykisk sykdom, vil kunne få eutanasi. En slik utvidelse av loven diskuteres i det nederlandske parlamentet. Skulle det skje, vil enda fleres selvbestemmelse bli respektert. En fjerdedel av nederlandske leger mener dette burde være lovlig.
                  Det andre eksemplet
på anti-liberalitet er at Unge Venstre har gått "bort fra" eutanasi "og over til legeassistert selvmord". Man vil altså blokkere legens selvbestemmelse, også. For hva om ikke bare pasienten, men også legen, finner at eutanasi er en bedre løsning? Det er for eksempel mer effektivt som avlivningsmetode, noe studier viser. Siden Hustveit vil ha "fakta på bordet", skal han også i denne sammenheng få noen av meg: Nederlandske leger gir 23 ganger så ofte eutanasi som de praktiserer legeassistert selvmord. De legger vekt på å utføre denne bokstavelig talt siste tjenesten til sine pasienter, slik at de skal slippe å ta sitt eget liv.
                  For Unge Venstre, derimot, som gjerne liker å fremstille seg som mer liberale enn moderpartiet, er det helt i orden å tvinge pasienter til å begå selvmord. Forstå det den som kan.
                  Det skulle på
denne bakgrunn være klart at Venstre, for å være troverdig, burde gå inn for "nederlandske tilstander". Gjør man ikke dét, er man ikke liberal men autoritær. Undertegnede betrakter seg selv som temmelig liberal i en rekke spørsmål. Men et Venstre som vedtok å "reservere" unaturlig død for en utvalgt gruppe selvbestemmende pasienter, vil aldri få min stemme – og burde heller ikke få stemmen til noen som identifiserer seg med den liberale grunnverdien selvbestemmelse.


«
Dødshjelpens forsvarere motsier seg selv». Vårt Land 12.12.2016.

Foreningen Retten til en verdig død kjemper for «dødshjelp», men vil likevel nekte kronisk og psykisk syke denne retten. Dette er paternalisme i ren form.
 
Debatten om aktiv dødshjelp er «i vinden» som aldri før. Reidun Kjelling Nybø leverte det interessante og velinformerte innlegget «Livsviktig med åpen debatt om dødshjelp» (Vårt Land 20. september). Morten Horn fulgte opp på verdidebatt.no.
                  Stadig flere land har legalisert praksisen – senest Canada i juni. Filosof Ole Martin Moen vil (Morgenbladet 21. oktober) «lovfeste at aktiv dødshjelp bør tillates når en pasient (1) lider uutholdelig, (2) har ingen realistiske utsikter til bedring og (3) har tatt et selvstendig valg om å dø.»
                  Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død bemerker i Morgenbladet 11. ­november og i Vårt Land at hans forening «arbeider for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen» skal kunne få såkalt aktiv dødshjelp.
                  Begge to leverer et paternalistisk og selvmotsigende forsvar for sine posisjoner.
 
Lide maksimalt
Deres felles hovedargument er retten til selvbestemmelse. Kjeldstadli vil ­likevel nekte for eksempel kronisk og psykisk syke retten til «dødshjelp» – disse må pent leve videre, deres «plikt er å lide maksimalt», for å sitere hans egen anklage mot norske politikere som er mot legalisering. Dette er paternalisme i ren form, som når foreldre sier til sine barn: «Du får gjøre akkurat som du vil, så lenge du gjør det jeg har bestemt.»
                  Det Kjeldstadli prediker er forøvrig i strid med lovene i BeNeLux-landene, som nettopp åpner for også ikke-terminale (ikke døende) pasienter – og der man har en ditto praksis. Moens kriterier er derimot i tråd med lovene i BeNeLux, som like fullt er paternalistiske: Du må lide ­enten somatisk eller psykiatrisk for å kunne motta «helse»-tilbudet om å bli drept av en lege.
                  For hvorfor skal dét være tilfellet? Dersom jeg bestemmer over mitt eget liv, og legen som er villig til å drepe meg bestemmer over sitt, følger det at jeg selvsagt må kunne be en lege om dette selv om jeg bare er lei av livet – og fullstendig uavhengig av om det finnes det Moen meget upresist kaller «realistiske utsikter til bedring».
                  Interessant nok mener nesten en tredjedel av legene i en nylig nederlandsk vitenskapelig undersøkelse at livstrøtthet, uten ledsagende alvorlig «utsiktsløs» somatisk eller psykiatrisk sykdom, burde kvalifisere for dødssprøyten.
 
Dødens stengte dør
Dette er ikke pasienter i noen tradisjonell forstand, ettersom deres lidelse er eksistensiell. Men dersom Moens lovforslag gikk igjennom, ville ikke disse få utøve sin selvbestemmelse nettopp fordi de ikke er pasienter – de «lider på feil grunnlag», og dødens medisinske dør er følgelig stengt for dem. Og dørvakten heter Ole Martin Moen. Kjære kollega: Jeg skal ha meg frabedt at folk som deg tar seg til rette i livet mitt om jeg skulle komme til å lide eksistensielt på denne måten, og bare ville dø med en leges hjelp.
                  Det er ekstra pinlig at en filosof ikke ser at han her slår seg selv på munnen når han bruker selvbestemmelsesretten som trumfkort. Enda verre blir det når Moen samtidig sier til Morgenbladet at han «er det som på engelsk heter left-libertarian». Den mest kjente libertarianske posisjonen er den Robert Nozick utvikler i klassikeren
Anarchy, State, and Utopia fra 1974 (og som undertegnede skrev doktoravhandling om). Retten til selvbestemmelse er selve det etiske aksiomet i libertariansk tenkning. Hos Nozick springer denne retten ut av den enkeltes «self-ownership»: Ettersom enhver eier seg selv og sin kropp, kan han eller hun gjøre hva som helst med sitt eget liv. Som en konsekvens forsvarer han for eksempel det frivillige slaveri – gitt at det er mellom voksne samtykkende personer, som alle eier seg selv.
 
«Slavedriver»
En stat som forbyr mennesker total kontroll over seg selv, er derimot en institusjonalisert, illegitim slavedriver, skriver Nozick. Den oppfører seg som om den hadde aksjer i kroppen din, og dermed kan være med på å bestemme over hva du foretar deg. Følgelig vil en stat som i det hele tatt opererer med kriterier for hvem som skal få «dødshjelp» utøve det Nozick kaller «delvis slaveri» («partial slavery»). Det er altså et slikt statlig slaveri den «frihets­elskende» Moen forsvarer, men Kjeldstadli er klart den største slavedriveren av de to.
                  Et annet lett identifiserbart hovedargument hos begge er det vi kan kalle «lidelsesargumentet». Dette er, ikke overraskende, særlig fremtredende hos hedonisten Moen – for «glede og lykke er det eneste som er godt i seg selv».
                  Men ut i fra dette argumentet burde de også forsvare medisinske mord: At leger bør kunne ta livet av pasienter som lider uutholdelig, men ikke kan forespørre dødssprøyten – eksempelvis alvorlig skadde nyfødte og sterkt senil demente. For hvordan kan man forsvare at disse pasientene har en «plikt» til «å lide maksimalt» (Kjeldstadli) bare fordi de ikke er samtykkekompetente? Hjerterått, og dertil dypt urettferdig.
                  For dem som måtte være interessert i detaljene i argumentet vises til en artikkel jeg i 2016 skrev sammen med lege og medisinsk etiker Morten Magelssen i
Journal of Medical Ethics: «Medical murder in Belgium and the Netherlands».
                  I 2013 publiserte jeg artikkelen «Palliative care ethics: The problems of combining palliation and assisted dying» i tidsskriftet
Progress in Palliative Care. Her lanserte jeg tesen om at legalisering av en medisinsk praksis medfører praksisens  institusjonalisering – og med det dens normalisering.
                  Morgenbladets debattredaktør Marit K. Slotnæs bemerker 11. november i år: «I bioetiske spørsmål, skriver Kristin Clemet, snakker forskerne gjerne om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering, ved at helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertallet. Legalisering, institusjonalisering, normalisering. Utviklingen er tydelig når det gjelder abort, og Clemet mener å se det samme i land som har legalisert eutanasi.»
 
Drapsmonopol
En annen mulig utvikling er at legene vil miste sitt drapsmonopol i Nederland, og at livslidelse vil bli legalt kriterium for frivillige medisinske drap. Skulle det skje, vil det være «et lite steg for jussen, men et stort steg for selvbestemmelsen». Da vil det bli enda mer ­tydelig at Moen og Kjeldstadli sitter på sin høye hest med kallenavnet «Paternalistisk inkonsistens».


«
Plasseringen av ex.phil. er et 'evig' tema». Dagbladet 5.7.2016.

Ex.phil. har en hel rekke funksjoner og skal ivareta mange hensyn.
 
I Dagbladet 29. juni skriver professor Einar Kringlen at ex.phil. bør «flyttes til slutten av studentens studium» uten at dette er nærmere spesifisert med tanke på semester. Kringlens argumentasjon er velkjent for dem som i mange år har undervist i, og deltatt i utviklingen av, emnet. Plasseringen av ex.phil. er for oss et «evig» tema som det er ulike syn på.
                  Jeg har således ingen problemer med å nikke gjenkjennende til det Kringlen skriver. Hans konklusjon følger likevel ikke slavisk, eller «logisk», fra premissene han argumenterer ut ifra. Grunnen er at ex.phil. har en hel rekke funksjoner og skal ivareta mange hensyn ut over det Kringlen helt riktig påpeker.
                  Et hensyn er at man tidligst mulig bør lære seg akademisk skriving, uavhengig av hvilket fag man ellers studerer. Ved NTNU ivaretas dette hensynet bl.a. ved innlevering av obligatoriske ex.phil.-øvinger som alle studenter må få godkjent for å kunne gå opp til eksamen.
                  En viktig funksjon er at vitenskapsteori-delen i ex.phil. tidlig introduserer studentene til andre fag enn sitt eget, slik at de allerede i starten «vaksineres» mot en snever oppfatning av hva vitenskap er: Hva kjennetegner mitt eget og andres fag som vitenskaper? Hvorfor brukes ulike metoder og forklaringsmodeller innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap, humaniora og medisin, og kan man ha sikker viten?
                  Ved NTNU er denne funksjon særlig viktig, ettersom universitetet har en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil som også preger vårt ex.phil.
                  Lege Kringlen bruker naturlig nok også etiske problemstillinger innen medisin som eksempler. Ved NTNU har vi en egen ex.phil.-variant for medisinstudentene, som de tar i sitt første semester på veien mot lege. Her støter de eksempelvis på særdeles vanskelige kliniske og etiske tema knyttet til livsforlengende behandling hos alvorlig syke; når er det f.eks. riktig å avslutte slik behandling, som kan være meget plagsom, slik at pasienten dør av sykdommen, og hvordan kan ens synspunkt begrunnes?
                  Jeg kan forsikre Kringlen om at nye medisinstudenter ved NTNU finner dette meget spennende og relevant, og som foreleser har jeg det «luksusproblem» at de er så diskusjonsvillige at det tidvis går ut over fremdriften i forelesningene. På NTNU møter ferske medisinstudenter også pasienter allerede i første semester.
                  «Den må tidlig krøkes som god krok skal bli», heter det. Fremtidens leger utdannet ved NTNU gjennomgår altså en slik prosess både hva gjelder klinikk og etikk.


«
Når filosofer går amok». Klassekampen 30.6.2016.

Kritikk av underskriverne av oppropet Open Letter Regarding Thomas Pogge. (Om saken, se også denne reportasjen i The New York Times 8.7.2016.)

Klassekampen har 27. juni et oppslag om saken rundt den verdenskjente filosofiprofessoren Thomas Pogge. La meg med en gang gjøre det klart at jeg kjenner Pogge fra min tid som stipendiat i Etikkprogrammet til Norges forskningsråd. Pogge var dessuten førsteopponent da jeg disputerte i 1997.
                  For noen år siden ble jeg oppringt av et advokatfirma i London, som var engasjert av den kvinnen som har fremsatt de mest omfattende anklagene mot Pogge. I likhet med Grethe Netland, som uttaler seg i oppslaget 27. juni, hadde jeg bare godt å si om ham – i svært mange henseende.
                  Som det fremgår av Klassekampens reportasje, har nesten tusen kolleger og studenter innen filosofi nylig underkrevet en global kampanje mot ham. Og hva er så Pogges forbrytelse? En av underskriverne, professor Olav Gjelsvik, sier til Klassekampen: «Som det framgår av selve oppropet mener vi at det Pogge har vedgått offentlig, er tilstrekkelig for å fordømme hans handlinger. Å bestille hotellrom som han inviterer kvinnelige studenter til å dele, er en form for oppførsel som vi ikke skal ha noe av.»
                  Dette er en feilaktig fremstilling av Gjelsvik. I oppropet står det at grunnlaget for kampanjen også er den offentlig tilgjengelige informasjonen. Med andre ord rykteflommen det vises til i fotnotene til oppropet, med en rekke lenker til de notoriske sladrestedene Buzzfeed og Huffington Post.
                  Gjelsvik og resten av underskriverne oppfører seg som et selvutnevnt, verdensomspennende moralpoliti av uskyldsrene engler som dømmer et menneske nord og ned, hinsides lov og rett. Dette er et akademisk Taliban som bedriver virtuell steining av en kollega på internett. De setter seg på sin høye moralske hest, og kaster den første sten.
                  Om nå Pogge har gjort det han anklages for, ut over det han selv har forklart og beklaget som åpenbart ubetenksomt og uheldig, så er dette en sak for Yale og en eventuell rettsinstans. Vi lever da i rettsstater.
                  Uansett kan det på ingen måte legitimere det som nå skjer. Her forsøker man å frata et menneske all ære, og å ødelegge ham som fagperson. Jeg kjenner Pogge som en mentalt sterk person – heldigvis. Men alle har sin grense, ett eller annet sted.
                  Som betrakter fylles man med sjokk og vantro over at presumptivt rasjonelle mennesker kan gå så amok at de er med på en slik global lynsjing. Nå er riktignok mange filosofer nokså virkelighetsfjerne og lever mye i sin egen parallelle verden, men dette tar kaka. En av underskriverne skriver på sin blogg at det er «feigt» og «uansvarlig» å ikke skrive under, og antyder at man nærmest aksepterer seksuell trakassering om man avstår. Dette er George Bush-logikk: du er enten med oss eller mot oss; de rettroende korsfarerne mot «ondskapens akse». Man forventer virkelig mer av en kollega som er professor i etikk.
                  Det kan ikke være tvil om hvem som er feige i denne saken, som legger for dagen dypt uansvarlig atferd, og som trakasserer en enkeltperson. Navnene på samtlige er å finne på underskriftskampanjen.
                  Jeg oppfordrer alle relevante institusjoner i landet til å invitere Pogge som gjesteforeleser, for å markere at det er fullstendig uakseptabelt å bygge globale gapestokker. Det er visse ting man bare ikke gjør. Dette er én av dem.



«
Irrelevant og feilaktig 'svar' fra likestillingsrådgiveren». Universitetsavisa 31.5.2016.

Lars Johan Materstvedt går i rette med likestillingsrådgiveren i dette innlegget, hvor han også kritiserer prorektor Kari Melby for hennes merkbare fravær i debatten.
 
Jeg etterlyste dokumentasjon for en sentral og generell, grov påstand fra Benediktsdottir om at vi professorer ikke gjør jobben vår; det skal visstnok være en utbredt unnlatelsessynd blant oss at vi – både kvinnelige og mannlige professorer – sover i timen når det gjelder kandidaters fremtidsmuligheter. Som svar får jeg presentert ansettelsesstatistikk, utelukkende vedrørende antall professorer av begge kjønn ved mitt eget institutt. Altså et god dag mann, økseskaft-svar.
                  Til alt overmål er Benediktsdottirs opplysninger vedrørende
Institutt for filosofi og religionsvitenskap (IFR) fundamentalt feilaktige. Hun skriver: "Institutt for filosofi og religionsvitenskap hadde kun mannlige professorer i perioden fra 2000-2008. Året 2009 ble det tilsatt 1 kvinne i et professorat ved instituttet."
                  IFR eksisterte ikke før 2013. Da ble Filosofisk institutt slått sammen med Institutt for arkeologi og religionsvitenskap. Så Benediktsdottir presenterer informasjon som både er feil og utdatert.
                  "Vi kan ikke være fornøyde med" statistikken ved IFR, skriver Benediktsdottir – en konklusjon hun trekker på totalt sviktende grunnlag.
                  Joda, vi kan si oss relativt fornøyd med kjønnsfordelingen: IFRs stab av vitenskapelig ansatte vil per 1.7.2016 telle 35 personer. Av disse er 16 professorer, derav 4 kvinner. Vi har 5 førsteamanuenser, og flertallet av disse er kvinner; 3 stykker. Gitt opprykksordningen, og at de fleste av IFRs mannlige professorer har høy alder, forventes kvinneandelen blant professorene å stige i kommende år. 13 er midlertidig ansatte, dvs. stipendiater, postdoktorer og forskere. Her er halvparten kvinner; 6 personer.
                  Oppsummert: At 13 av totalt 35 er kvinner, gir en kvinneandel på 37,14% ved IFR midtveis i 2016.
                  Jeg tar til etterretning at NTNU har en likestillingsrådgiver som hverken svarer på spørsmål eller klarer å beskrive faktiske forhold korrekt.
                  Det er dessuten påfallende at NTNU har en prorektor for forskning som er helt fraværende i debatten om potensielt kvinnediskriminerende nye
retningslinjer for forskningstermin. I stedet begrenser Kari Melby seg til ukritisk å lovprise disse.
                  Å prøve å kommunisere med personer som avstår fra kommunikasjon er bortkastet. Så herved sier jeg takk for meg, og fortsetter i stedet med noe virkelig meningsfullt og gledelig: Å fullføre veiledningen av en av mine stipendiater – en ung kvinne som er en usedvanlig begavelse, og som snart leverer sin doktoravhandling.



«
Udokumentert påstand fra NTNUs likestillingsrådgiver». Universitetsavisa 24.5.2016.

Som en av professorene ved NTNU, lurer jeg på hvilken dekning Benediktsdottir har for den oppsiktsvekkende, generelle påstanden om at vi "er for lite bevisste til å tenke karrierevei for" dyktige unge folk.
 
I UA 23. mai intervjues NTNUs likestillingsrådgiver Svandis Benediktsdottir om likestillingsarbeidet ved vårt universitet. I den forbindelse uttaler hun følgende: "Den faglige ledelsen ved instituttene må ta et mye større ansvar for kjønnsbalanse i rekrutteringsprosessene. Og professorene må på banen. De har en unik posisjon. De ser kandidatene, men de er for lite bevisste til å tenke karrierevei for dem. De kan i mye sterkere grad bidra til at vi beholder de dyktigste – av begge kjønn."
                  Som en av professorene ved NTNU, lurer jeg på hvilken dekning Benediktsdottir har for den oppsiktsvekkende, generelle påstanden om at vi "er for lite bevisste til å tenke karrierevei for" dyktige unge folk. Er det gjort undersøkelser som dokumenterer slik "lav bevissthet" blant oss, og i så fall: Hvilken kvalitet, eller mangel på sådan, har disse? Er de for eksempel representative? Og hvordan er spørsmålene formulert? En likestillingsrådgiver ved et universitet har potensielt en svært viktig funksjon, og vedkommendes tillit avhenger blant annet av at man følger minimumskrav til etterprøvbarhet når man uttaler seg.
                  Jeg kan for egen regning berolige Benediktsdottir med at jeg alltid har et slikt fokus; ser jeg professor-"materiale" i noen, sier jeg klart i fra om det og skisserer for dem mulige løp, inkludert postdoc-stipend – i hvilken sammenheng kandidatens kjønn selvsagt er irrelevant.
                  UA skriver at "i slutten av mai skal Benediktsdottir igjen presentere stoda på likestillingsfronten for NTNUs dekaner". Jeg har et tips i den forbindelse: Start foredraget med å ta for deg rektors nye "Felles retningslinjer for forskningstermin ved NTNU – internasjonal mobilitet". Disse retningslinjene, som trådte i kraft 1.1.2016, er
både familiefiendtlige og må antas å favorisere menn. Jeg merker meg at Benediktsdottir i intervjuet med UA ikke nevner disse med ett eneste ord.


«
Feilaktig påstand om NTNUs ex.phil.» Universitetsavisa 14.5.2016.

I UA 10. mai har tre forskere fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier et innlegg om fellesemnene. En underoverskrift har tittelen "Et ex.phil med nytt innhold", og her heter det: "I lys av dette er det for oss naturlig å tenke at en felles NTNU-introduksjon til studielivet, er noe annet enn oppdragelse og pugging av en veletablert vitenskapshistorie fra Sokrates til Kant."
                  Et minimumskrav til universitetsansatte er at man setter seg inn i de faktiske forhold før man uttaler seg. Den siterte påstanden om ex.phil. er feilaktig i en rekke henseender, og i en slik grad at undertegnede ser seg nødt til å korrigere den i detalj.
                  Ex.phil. ved NTNU er ikke begrenset til vitenskapshistorie. Under paraplyen "vitenskapsteori" har vi de tre greinene vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi.
                  Den første disiplinen er normativ, og drøfter bl.a. inngående hva vi bør kalle vitenskap; hva fortjener merkelappen vitenskap, og hva er pseudo-vitenskap? I forlengelsen tar vi opp: Hva er et vitenskapelig bevis? Kan hypoteser og teorier være sanne? Finnes sikker viten? Det presenteres flere syn på disse spørsmålene, og her lærer studentene å problematisere vitenskaps-begrepet på et temmelig avansert nivå.
                  De to andre er deskriptive disipliner. I vitenskapshistorien lærer man om vitenskapenes utvikling, og vitenskapssosiologien tar for seg nåtidens vitenskap og hvordan denne interagerer med samfunnet forøvrig, samt beskriver vitenskapsinterne normer i all vitenskap – eksempelvis slik disse er formulert av sosiologen Robert Merton; jf
hans CUDOS-teori.
                  NTNUs ex.phil. er bygget opp i tråd med vårt universitets teknisk-naturvitenskapelige hovedprofil, noe som særlig avspeiler seg ved at den vitenskapelige revolusjon i Renessansen, med navn som Galilei, Kopernikus, Kepler og Newton, har en sentral plass. En tråd her er samspillet mellom fysiske teorier, matematikk, teknologi, observasjon og eksperiment.
                  Et viktig tema i vitenskapsteorien er forholdet mellom vitenskapstypene naturvitenskap, logikk og matematikk, samfunnsvitenskap, humaniora og medisin. Studentene får slik en innføring i hva som kjenntegner de ulike vitenskapene, og hvordan og hvorfor de benytter ulike metoder i undersøkelsen av deres respektive studieobjekt. På denne måten lærer også studentene andre fag enn sitt eget å kjenne, noe som passer meget godt til NTNUs tverrfaglige ambisjon.
                  Det er videre positivt galt at vitenskapshistorien går "fra Sokrates til Kant". Vitenskapshistorien starter ikke med Sokrates; se f.eks. boken
Science before Socrates – den starter med Thales, som like godt kan kalles den første, famlende forsker innen naturvitenskap som filosof. Thales tilhører den naturfilosofiske periode, der man for første gang prøver å få naturen "på begrep" og lanserer rasjonelle og logiske forklaringer på naturfenomenene, i strid med datidenes mytiske gudeforklaringer. En annen posisjon er her atomteorien til Demokrit og hans etterfølgere. Og vi går langt forbi Kant: En sentral tenker i moderne vitenskapshistorie er f.eks. fysikeren Thomas Kuhn og hans teori om vitenskapelige paradigmer.
                  Dette er temmelig komplekst stoff, og ikke noe man bare kan "pugge" seg til, som det påstås. Derimot må man forstå Kuhn (ingen enkel oppgave), og kunne argumentere i forhold til hans oppfatning om vitenskapelige revolusjoner; er dette et holdbart synspunkt?
                  Ex.phil. er i alle ledd et argumentativt fag, ikke et "pugge"-fag, og selvstendighet og evne til logisk og prinsipiell tenkning verdsettes. Jeg har mang en gang blitt imponert over hva ferske studenter får til i så måte i møtet med ukjent stoff som fordrer en helt ny tenkemåte, og da gir jeg gjerne A.
                  Alle de fire ex.phil.-variantene på NTNU har en fellesdel som utgjør 2/3, mens den siste 1/3 er vinklet mot mer fagspesifikke problemstillinger; i begge fagets deler får studentene brynt seg, og utviklet sin kritiske sans – til stor nytte for dem uansett hvilket fag de studerer. Innleggsforfatterne nevner spesifikt ingeniørutdanningen. Denne kommer inn under den varianten vi foreleser på Gløshaugen:
EXPH0004 –Examen philosophicum for naturvitenskap og teknologi.
                  I den vinklede tredjedelen i 0004 benytter vi pensumboken
Ethics and Science, utgitt på Cambridge University Press. I denne bolken drøfter vi kritisk tema som kommersialisering av vitenskap, fagfellevurdering og vitenskapelig publisering, og forskningsetikk, herunder i global sammenheng; et tema som er hyperaktuelt i lys av den nylig opprullede forskningsskandalen ved Karolinska Institutet der pasienter døde etter eksperimentell kirurgi.
                  Videre tar vi opp forskning på dyr og deres moralske status, en aktuell problemstilling i lys av Moser-parets nobelpris i fysiologi eller medisin. Deres banebrytende forskning involverer som kjent forsøk med rotter.
                  Vi legger en kritisk lupe over klimaforskning og innspill fra såkalte klimaskeptikere. Videre ser vi på eksperters innflytelse på politiske beslutninger og deres funksjon i rettssaker (eksempelvis psykiaternes rolle i saken mot Anders Behring Breivik), og forholdet mellom vitenskap og politikk, herunder bevilgningspolitikk.
                  Vitenskapen i militærets tjeneste er også et tema, noe som passer som hånd i hanske til det faktum at Norge er en stor våpenprodusent og -eksportør – her kommer ingeniørens rolle i våpenutvikling i fokus, eksempelvis ved
Kongsberg Defence Systems. Og i fellesdelen på 2/3 anvender vi etiske teorier som utilitarisme (nyttefilosofi), Kants pliktetikk, sofistenes verdirelativisme, og forestillingen om rettferdig krig til å analysere Norges krigføring i Afghanistan og Libya – en tematikk som nylig ble aktualisert ved regjeringens vedtak om at norske spesialstyrker skal trene syriske opprørere, og kanskje også selv delta i krigen inne i Syria.
                  Et annet tema som vies mye tid, er om god vitenskap automatisk gir gode samfunn, og i den forbindelse problematiseres NTNUs visjon "Kunnskap for en bedre verden" (også nevnt av innleggsforfatterne). Og vi drøfter vitenskapens forhold til, og rolle i, terrorisme-bekjempelse. Mer aktuelt og tankekvessende kan det neppe bli ...
                  For ytterligere detaljer om tema vi tar opp i ex.phil., tar jeg meg den frihet å vise til min relativt
detaljerte forelesningsplan for inneværende semester på Gløshaugen. Jeg vil også få lov til å vise til et intervju som Studentblogg NTNU gjorde med meg, der jeg sier mer om ex.phil.s funksjon og rolle, samt hvordan det er å møte dette faget og universitetet forøvrig som fersk student.
                  Velinformerte og velargumenterte innspill om ex.phils. "design" er selvsagt alltid velkomne, og er påkrevd i utviklingen av emnet ved NTNU, som har pågått over mange år – senest med revisjonen i 2013 (modellen med 2/3 og 1/3), basert på rapporten fra utvalget ledet av
fysikkprofessor Anne Borg, som er nåværende dekan ved NT-fakultetet og tidligere medlem av Gradsutvalget for sivilingeniørstudiet (GUS).
                  Derimot bør man spare UAs lesere for ignorant synsing om saken.
                  Men én ting har de tre innleggsforfatterne rett i: Vi driver med "oppdragelse". Vi strekker oss langt – inkludert gjennom bruk av eksempler fra dramatiske og kontroversielle hendelser fra samtiden, som Paris-terroren – for å oppdra studentene til å bli kritisk tenkende samfunnsindivider, både hva gjelder vitenskap, etikk og politikk. Hva kan vel være viktigere i formingen av deltakerne i et liberalt demokrati som vårt?



«
Jakten på Hanne Kristin Rohde». Dagbladet 3.5.2016.

Hanne Kristin Rohde har tillatt seg å komme med kritikk av kritikerkorpset. Hennes saklige innlegg og betimelige, skarpstilte spørsmål blir møtt med voldsomme polemiske og nedlatende angrep. Dama er både «angstbitersk» og «konspiratorisk», hennes tekst inneholder «lag av aggresjon», og Rohdes kritikkforståelse er «intellektuelt umoden».
                  Ifølge Knut Faldbakken står hun for «en ukontrollert utblåsning», der kritikere får «rene skyllebøtter av hån og mistenkeliggjøring slengt etter seg». Som om ikke dét var nok, skriver han at et av Rohdes spørsmål er «det rene tøv» og at hun bedriver en «ellevill avsporing». Var det noen som nevnte ukontrollert utblåsning?
                  Det er fristende å betegne slike reaksjoner som det man på folkemunne kaller «utdriting». Og sett fra utsiden formelig roper slike utsagn på psykologisering: Flere føler seg så truffet at de tyr til retorisk «overkill» i et forsøk på å bekjempe fienden, i en avledningsmanøver à la ta kvinnen, ikke ballen!
                  Forfatteren Henrik Groth skrev at i Norge er øredøvende taushet det beste bevis på at man har truffet blink. Eller øredøvende nedsnakking, vil jeg tilføye. Og nå jakter kritikerne i flokk på Rohde. Denne flokkmentaliteten har jeg observert i filmanmeldelser også.
                  Eksempel: Plutselig er det «sant» at tredje sesong av «House of Cards» er dårlig og en nedtur. Den ene etter den andre anmelderen gjentar dette. Men det er en meget god sesong der president Frank Underwood i Kevin Spaceys skikkelse er nødt til å tøyle sin egoisme av hensyn til nasjonens interesser - noe alle som har lest Machiavelli vet at man må for å overleve som statsleder, og for at staten skal overleve.
                  Dette gjør Underwood til en mer kompleks figur, og samtidig løftes det frem kompliserte moralske dilemmaer som en amerikansk president nødvendigvis vil stå overfor. Og her snakker undertegnede, men tilsynelatende ikke kritikerne, ut ifra kompetanse: Som forsker innen politisk filosofi har jeg førstehånds kjennskap til den italienske statsteoretikeren fra hvem vi har uttrykket «målet helliger middelet».
                  Et skrekkeksempel på en filmanmeldelse er den av filmen «Lone Survivor» i NRK P3s «Filmpolitiet». Her går anmelderen amok i et subjektivt, selvforherligende bajaseri uten verdi for forbrukeren. Noen vil innvende at dette er voldsomt polemisk sagt, og at jeg dermed slår meg selv på munnen. Men les «anmeldelsen», så vil du se at jeg faktisk er helt saklig.



«
Forskningstermin: Tvangspreget, familiefiendtlig og diskriminerende fra rektor». Universitetsavisa 26.4.2016.

NTNU bør snarest vrake kravet til utenlandsopphold og "internasjonalisering", og utstede nye retningslinjer før søknadsfristen for studieåret 2017-18 går ut 1. mai.

I rektors nye "Felles retningslinjer for forskningstermin ved NTNU – internasjonal mobilitet", datert 1.1.2016, heter det under 3. Kriterier for vurdering av søknad om forskningstermin, at ett av kriteriene for tildeling er et "lengre faglige opphold i utlandet". Samme skriv slår fast at "forskningstermin bør primært legges til utlandet".
                  Det tilhører vår tids mantra at utenlandsopphold er saliggjørende i seg selv. Men det kan jo umulig være universelt sant; for svært mange forskere er det langt bedre å sitte i ro og fred på kontoret, fritatt all undervisning og undervisningsrelaterte oppgaver – med internettforbindelse til eventuelle utenlandske samarbeidspartnere.
                  At dette absolutt kan være tilfellet, har jeg selv erfart under forskningstermin. En gang jeg hadde forskningstermin var jeg i Norge hele tiden, en annen gang inkluderte terminen en måneds opphold hos samarbeidspartnere i Italia.
                  Og det er hele poenget: Vi forskere vet hvordan vi organiserer oss optimalt i en forskningstermin. Men jeg registrerer at rektor faktisk her mener å vite vårt eget beste bedre enn vi vet det selv.
                  Denne politikken er heller ikke imponerende i lys av hensynet til dem med familie. Skal en småbarns- og tenåringsforelder bare dra sin vei, bortreist i månedsvis?
                  Ikke nødvendigvis, for NTNU gir mobilitetsstipend til dem som tar med familien ut i den store verden. Detter er jo i seg selv veldig bra, og noe NTNU må berømmes for. Men – og der er et par store men. For det første: Å måtte pakke sekken er en stor jobb, og installering "ute" en tidkrevende oppgave. Hvor forskningsmessig irrelevant arbeidskrevende skal det være å ha forskningstermin? Dette kan jo fort komme i konflikt med det uttalte målet i skrivet at forskningstermin skal "gi rom for sammenhengende tid til forskning". For det andre kan man ikke bare anta at barn kan rykkes opp fra skolen, og at ektefellen enkelt kan forlate egen jobb for å bli med på lasset.
                  Alternativet er da at "forsker drar alene", som det heter. Men dette innebærer at en forsker som ikke ser poenget i å dra utaskjærs, eller som vurderer det som meget negativt å forlate egne barn og ektefelle, eller ikke kan ta dem med, skal tvinges ut av landet – ellers kan vedkommende bare skyte en hvit pil etter forskningstermin fra nå av.
                  NTNU har en likestillingsrådgiver, samt
likestillingsombud ved alle fakultetene og et likestillingsprogram. Jeg vil utfordre samtlige med disse vervene til å tygge på følgende: Hvem tror dere statistisk sett har minst sperrer mot å ego-trippe ved å forlate resten av familien og mele sin egen forskningskake? Kvinner eller oss menn?
                  Skrivet inneholder også klar beskjed om at "forskningstermin skal ha en internasjonal dimensjon". Hvorfor dét? Ser man virkelig ikke at dette er illegitim diskriminering av forskning der dette ikke er relevant – eksempelvis store områder av forskning på norsk historie.
                  Konklusjon: NTNU bør snarest vrake kravet til utenlandsopphold og "internasjonalisering", og utstede nye retningslinjer før søknadsfristen for studieåret 2017-18 går ut 1. mai.
                  Lars Johan Materstvedt. Professor i filosofi ved NTNU, og far til to voksne barn.



«
Argumentasjonsvergring i islam-debatten». Aftenposten 24.1.2016.

I Aftenposten 15. januar er Bushra Ishaq positiv til «felleserklæringer fra verdensledende islamske teologer». Én av disse er brevet til lederen av IS, som også Mohammad Usman Rana har fremhevet som sentralt i oppgjøret med IS.
                  Men min kollega Truls Wyller har påpekt at disse teologene like fullt er islamister. For de vil innføre et kalifat med hudud-straffer (hele paragrafene 22 og 16). Som Wyller skriver, er både «steining, pisking og amputasjon» straffemetoder. Han har etterspurt Ishaq og Ranas syn på dette.
                  Den 4. januar skriver de: «At en professor i filosofi i Norge ... slenger om seg med udefinerte og stigmatiserende begreper som «islamist», gir ... grunn til ettertanke om verdighet og dannelse». Et helt saklig og ytterst betimelig spørsmål blir altså møtt med et irrelevant «svar», formulert som en udannet retorisk skyllebøtte.
                  Vi filosofer står for øvrig i en stolt liberal tradisjon. Hovedgrunnlaget for det frie, demokratiske samfunnet vi alle daglig nyter godt av finnes hos filosofene John Locke og Immanuel Kant. Deres radikale tanker om individets frihet og ukrenkelighet er materialisert i bl.a. den amerikanske Uavhengighetserklæringen av 1776, den franske revolusjons «Frihet, likhet, brorskap» i 1789, og i vår rettsstat i form av Grunnloven av 1814.
                  Ishaq og Rana har vist seg rause når det gjelder å dele ut diagnoser til meningsmotstandere; svært mange har visstnok lidelsen «islamofobi». Her skal de to legene få en diagnose av meg: De er rammet av «argumentofobi».


«
Verdiløst om dødshjelp». Vårt Land 18.6.2015.

Jeg har sjelden sett noe mer amatørmessig – og dermed mer verdiløst – enn Medieundersøkelsen om aktiv dødshjelp.
 
Begrepet «aktiv dødshjelp», og dets logiske motsats «passiv» sådan, er fornorskingen av «active and passive euthanasia». Opprinnelsen finnes i en artikkel av filosofen James Rachels, publisert i
New England Journal of Medicine i 1975.
                  Begrepsparet har skapt atskillig forvirring, og i internasjonal vitenskap er det nå «helt ut». Det rådende forskningsparadigmet er det nederlandske, som ikke bruker betegnelsene i det hele tatt – hverken i spørsmålene stilt til mange tusen leger, eller i de publiserte artiklene om funnene.
                  Det mange i Norge kaller «passiv dødshjelp» dreier seg nettopp ikke om «hjelp til å dø», men «hjelp til en døende». Et eksempel: En pasient med langt fremskreden kreft gis ikke cellegift ettersom det vil være uforholdsmessig plagsomt og vil kunne ødelegge den siste levetiden – i denne forstand forholder man seg «passiv».

Lindrer
I stedet får pasienten omfattende hjelp som lindrer symptomer som smerte, pustebesvær, uro og utmattelse. Man avstår her fra å gi livsforlengende behandling i form av cellegift, og begrenser seg til å gi svært viktig lindrende behandling helt frem til den naturlige død. Derfor kalles dette nå behandlingsbegrensning, et begrep lansert av lege og professor i medisinsk etikk Reidun Førde.
                  I Nederland regnes slik behandlingsbegrensning som normal medisinsk praksis – akkurat som i Norge. Det gjør derimot ikke eutanasi og legeassistert selvmord. Begge deler skal rapporteres som «unaturlig død», av den enkle grunn at pasienten ikke døde av sykdommen.

Dreper
Eutanasi betyr i Nederland (og i Belgia og Luxembourg) at en lege med overlegg dreper en pasient med dødbringende medisiner, på pasientens frivillige og kompetente forespørsel om dette. Først gis sovemedisin som injeksjon eller infusjon for at pasienten skal falle i koma, deretter muskelavslappende medikamenter med pustestopp som resultat.
                  Dette medfører hjertestans, og pasienten dør i løpet av sekunder eller minutter. Legeassistert selvmord innebærer at pasienten selv tar sitt liv ved å innta en overdose medisiner som legen har forskrevet til dette formål.
                  I den nylig publiserte Medieundersøkelsen 2015 stilles kun følgende spørsmål: «Hva er din holdning til aktiv dødshjelp? Mener du det er riktig å ha mulighet til å kunne gi aktiv dødshjelp, eller mener du aktiv dødshjelp ikke skal være tillatt?»

Helt uklart
Det er helt uklart om dette er frivillig, og begrepet «aktiv dødshjelp» er overhodet ikke definert. Dermed overlates det til respondenten å tolke spørsmålet på sin måte. Det er dokumentert at selv leger misforstår begrepet.
                  For publikum, redaktører og journalister er dette rimeligvis enda vanskeligere. En vanlig misoppfatning er at det å trekke tilbake livsforlengende behandling er «en form for aktiv dødshjelp»: Eksempelvis det å ta en ALS-pasient av respiratoren som holder ham i live. Hvorfor misforstås dette? Fordi det er aktivt å koble fra pasienten, som gjerne dør kort tid etterpå. Altså er det «aktiv dødshjelp» i manges hode. Men dette er lovlig i Norge, og dermed er man for eller mot noe som allerede er regulert i pasientrettighetsloven. Og det var vel ikke dét man mente å spørre om?
                  Medieundersøkelsen sier heller ingenting om pasienten. Er denne døende, kronisk syk, psykisk syk, permanent trafikkskadd eller bare livstrøtt? All forskning bekrefter store forskjeller i respondentenes holdninger alt ettersom hvilken av disse tilstandene man får seg presentert.

Klype salt
På denne bakgrunn må Medieundersøkelsens funn i beste fall tas med en stor klype salt. At for eksempel 56 prosent av publikum er mot, er et signifikant høyere tall enn i andre – om enn heller ikke gode – befolkningsundersøkelser av nyere dato. Og at 28 prosent av legene skulle være for, er et mye høyere tall enn tidligere dokumentert i forskningen på norske legers holdninger.
                  Jeg har forsket i feltet eutanasi i over 15 år, herunder intervjuet dødssyke kreftpasienter om temaet, men sjelden sett noe mer amatørmessig – og dermed mer verdiløst – enn Medieundersøkelsen om dette bokstavelig talt livsviktige temaet. Faglig ansvarlig for undersøkelsen er professor Frank Aarebrot. Som skomakeren bør han bli ved sin lest. Som altså er valgforskning og demokratiteori.


«
Den livsviktige debatten». Adresseavisen 31.3.2015.

«Sluttreplikk om rasisme» (upublisert).

I Dagbladet 8.4. hevder Cora Alexa Døving at «ingen av de eksemplene» jeg bruker i min kritikk hadde «passet inn» om jeg hadde sitert hele hennes definisjon av rasisme. Denne har tre ledd, hvorav det første og viktigste er: «Å dele menneskeheten inn i ulike kategorier der noen tillegges negative uforanderlige trekk». «Ordet kategori», fortsetter hun, «er knyttet til ideer om opphav, det være seg av etnisk, kulturelt, religiøst eller geografisk opphav».
                  At undertegnede er født og oppvokst i Haugesund er det ikke mye å gjøre med i ettertid; det er mitt «geografiske opphav». Det hender at folk i nærliggende Stavanger anser det som et «negativt uforanderlig trekk» å være haugesunder: «me lige ikkje de». Altså er stavangerfolk som sier slikt rasister. Noen som kjøper den?
                  Etnisk opphav er også gitt, selv om inntoget til plastikkirurgi gjør at hudfarge og bl.a. nesefasong ikke lenger er uforanderlige trekk. Eksempelvis gikk Michael Jackson fra å være en pen svart mann til å bli en lite pen hvit – selv om han, paradoksalt nok, sang «it doesn't matter whether you're black or white».
                  Kultur og religion er ikke «uforanderlige trekk» ved mennesker. Man kan ta avstand fra kulturelle praksiser, og religiøse kan bli ateister. Døving skriver: «Når jeg refererer til negative egenskaper i forbindelse med rasisme menes det karaktertrekk forstått som noe nærmest naturgitt.» Hva betyr «nærmest» naturgitt? Menes det kultur og religion? I så fall bare understreker det at definisjonen er alt for vid.
                  Som man ser, har det vidt forskjellige konsekvenser om man opererer med premissen «uforanderlige trekk» eller premissen «nærmest naturgitt». Døving benytter begge, noe som også gjør rasisme-definisjonen inkonsistent.
                  Uansett vil jeg med dette takke for meg, og takke Døving for saklig respons. Så får andre ta debatten videre. Et godt startpunkt er den glimrende kronikken «Ulike raser, lik verdi» i Morgenbladet 10.4., av biologiprofessor Glenn Peter Sætre.


«
Rasisme-definisjonen til Døving er himmelvid og utvannet». Dagbladet 26.3.2015.

Når det eneste verktøyet man har er en hammer, ser alt ut som spiker.
 
I sitt svar til meg i
Dagbladet 19.mars påstår Cora Alexa Døving at «å kritisere religion dekkes ikke av begrepet rasisme slik det er definert i boka Hva er rasisme og i kronikken». I hennes kronikk 18. februar står det imidlertid: «Rasismens grunnleggende mekanisme består i at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe. En slik negativ generalisering kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur.»
                  Sett at jeg sier at mennesker tilhørende gruppe X har en forkastelig kulturell praksis, og at de i Y en ditto religionsutøvelse. Jeg tillegger dem «bestemte egenskaper» gjennom en lite flatterende generalisering: Folk i X skader kvinner for livet med klitorisomskjæring, mens folk i Y bedriver fundamentalistisk, religiøs hjernevask. Da er jeg altså rasist.
                  Døving skriver
den 18. februar at «norsk hverdagsrasisme oftest bygger på referanser til de andres religion eller kultur som en trussel». Både religiøst fundert mental hersing med mennesker og kulturelt fundert kjønnslemlestelse truer individet. Sier jeg det, er jeg «hverdagsrasist».
                  Den 19. mars heter det at «en kategori er noe annet enn en gruppe ... en religiøs gruppe kan gjerne kritiseres uten at dette har med rasisme å gjøre». Men i den opprinnelige kronikken var, som vist, nettopp gruppetilhørighet grunnleggende i rasismedefinisjonen til Døving. Det hadde vært fint om hun kunne bestemme seg for hva hun mener, slik at tåken kunne lette noe.
                  «Materstvedt ... demonstrerer en manglende kunnskap om rasismens historie og den omfattende forskningen på rasisme», skriver Døving. Imidlertid er mitt anliggende 12. mars ingen av delene, men spesifikt
rasisme-definisjonen til Døving. Denne behandlet jeg analytisk og argumentasjonslogisk, slik filosofer gjerne gjør.
                  Rasismedefinisjonen til Døving er himmelvid og utvannet. Med den ser man derfor rasisme over alt. Som det har vært sagt: Når det eneste verktøyet man har er en hammer, ser alt ut som spiker.



«
Meningsløst om rasisme». Dagbladet 12.3.2015.

I Dagbladet 18.2. har Cora Alexa Døving, seniorforsker ved Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter, en kronikk med den pretensiøse tittelen «Å forstå seg på rasisme». Dessverre er rasisme-forståelsen i kronikken bedrøvelige greier.
                  Personen som roper «her lukter det faenmeg neger!», og som Døving siterer, er klart rasistisk. Overtonen er at den svarte er mindre verdt fordi han har en annen hudfarge en «utroperen».
                  Rasisme er for øvrig absurd: Du har ikke valgt å bli født svart, jeg ikke hvit, andre ikke røde eller gule, eller hvordan man enn vil beskrive pigmentet i vår hudoverflate. Derimot velger man, såfremt man er fri, å etterleve den ene eller andre skikken. Kultur og religion er åpenbart ikke
rase-kategorier. Å inkludere kritikk av disse i rasisme-definisjonen, noe Døving gjør, er derfor å begå et kategorimistak.
                  Kronikkens eksempel med utropet «vi har demokrati i Norge, du må ta av den jævla hijaben» dreier seg således ikke om rasisme. Det røper en total mangel på folkeskikk, kombinert med inkonsistent forvirring: Det er jo nettopp fordi vi har individuell frihet at man kan ikle seg hijab, jødekalott, strikkelue, baseballcap, osv. Selvsagt kan man mene at hijab symboliserer verdier man ikke liker eller er uenig i. Men kvinner er i sin fulle demokratiske rett til å bære hodeplagget.
                  Hvor meningsløst det er å kalle kultur- og religionskritikk for rasisme, understrekes av at muslimske kvinner som bærer hijab kan ha afrikansk, arabisk, asiatisk eller vestlig etnisk opprinnelse. En hvit person som kritiserer hvite kvinner som velger å bære hijab fordi de har konvertert til islam, er da ifølge Døvings definisjon rasist. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige.
                  I kampen mot rasisme er bjørnetjenester det siste vi trenger. Vi kan også klare oss uten dulgte anklager om at nordmenn er rasister når de er kritiske til andres kultur og religion. Det er ikke rasisme, men helt legitim «kritisme» - for å innføre et nytt begrep.


«Meningsløs rasisme-definisjon». VG 13.3.2015.


«Livsviktig debatt om ‘dødshjelp’». Stavanger Aftenblad 20.3.2015.

Det siste vi trenger i dødshjelpdebatten er begreps-tåke i form av nytale.

SVEN EGIL OMDAL skriver i sin Fripenn-kommentar «Journalistikk inn i døden» at ordet mord er «et av de mest belastede vi har», og at «mye taler for» at vi bør «diskreditere» ordet i debatten om assistert selvmord: «Ikke for å redusere alvoret og det endelige i avgjørelsen, men i respekt for at vi tenker forskjellig om individets rett til å velge sin egen avslutning når livet ikke lenger er til å holde ut.» Omdal viser også til Nederland. Men i motsetning til Omdal, kaller nederlenderne en spade for en spade. Loven i landet opererer med følgende definisjon: «assistert selvmord: med hensikt å hjelpe en annen person til å begå selvmord eller gi ham midlene til å gjøre dette».
                  Dertil kommer at lovens navn inneholder uttrykket «assistert selvmord». Ettersom den bare omfatter leger, er det snakk om lege-assistert selvmord. I Sveits, derimot, kan hjelperen være en legmann, selv om en lege må undersøke pasienten først.
                  VED SIDEN AV ASSISTERT SELVMORD har vi eutanasi,
i Nederland kalt «drap på forespørsel», selv av de sterkeste tilhengerne av praksisen (jeg kjenner personlig flere av dem). Det stemmer helt med den norske straffeloven, som bruker formuleringen «er nogen med eget Samtykke dræbt» (paragraf 235).
                  Eutanasi er således frivillig per definisjon, og en lege er den endelige aktøren. Ved assistert selvmord har pasienten selv denne rollen. Eutanasi innebærer at legen først gir sovemedisin slik at pasienten faller i koma, deretter injiseres et muskelavslappende middel som forårsaker pustestans (kvelning), hvorpå hjertet stanser.
                  Til tross for at de aller fleste nederlandske leger er positive til eutanasi, avdekker
kvalitativ forskning rettet mot nederlandske primærleger som utfører eutanasi – de står for mesteparten av tilfellene – at dette er dypt problematisk for mange av dem, både psykologisk og moralsk. Én lege omtalte seg selv som «bøddel», en annen beskrev eutanasi som «en råtten jobb», mens en tredje som hadde sluttet å gi eutanasi kalte det «sprøtt» å drepe egne pasienter.
                  BEGREPS-PUSHER OMDAL har tydeligvis også noe han vil lære disse legene og oss andre: Leger som deltar i medisinsk avlivning av pasienter, bidrar bare til å «forkorte» livet deres. Vel, om noen hadde skutt Omdal, hadde det også «forkortet» livet hans. Like fullt er det et drap.
                  I Nederland kreves, ifølge Omdal, at pasienten har en «uhelbredelig sykdom». Det er feil. Loven sier ingenting om sykdom, men om lidelse («suffering»). Forskjellen er vesentlig – for ikke å si dødsviktig – ettersom det åpner for at f.eks. en som er lam fra halsen og ned etter en trafikkulykke, og som derfor nettopp ikke er syk, kan be om eutanasi. Den belgiske eutanasiloven, som er mer detaljert, men ellers svært lik den nederlandske, nevner sågar eksplisitt «ulykke».
                  DE FLESTE SOM FÅR EUTANASI, er kreftpasienter med kort forventet levetid, men også kronikere og psykiatriske pasienter får eutanasi, så lenge deres lidelse er «utålelig» og «uten utsikter til forbedring/håpløs» – de to hovedkravene i eutanasilovene i Nederland og Belgia. Og Belgia har nylig endret loven slik at også små barn kan be om eutanasi.
                 
I Nederland er det et betydelig trykk for at også de som opplever «livstrøtthet/livslidelse» skal kunne be om eutanasi innenfor lovens svært vide ramme «lidelse». Dette er mennesker som ikke har noen alvorlig somatisk eller psykiatrisk sykdom, men som likevel ønsker å dø fordi «livet ikke lenger er til å holde ut», for å bruke Omdals formulering. Interessant nok er bortimot en tredel av nederlandske leger positive til eutanasi ved denne typen eksistensiell, ikke-medisinsk lidelse.
                 
I FREMTIDSROMANEN «1984» (utgitt i 1949) viste George Orwell hvordan «nytale» (Newspeak) representerer en total omskrivning av virkeligheten. Han skrev at «det politiske språket er laget for å få løgner til å høre ut som sannhet, og mord respektabelt». Det lyder unektelig mer tilforlatelig å si at pasienten «forkorter» sitt liv enn at han begår selvmord.
                  I Oregon-loven, som vitterlig regulerer legeassistert selvmord, brukes ikke dette uttrykket i det hele tatt. I stedet står det «ende mitt liv på en human og verdig måte». Det skal godt gjøres å finne bedre eksempler på en eufemisme – som betyr et «mildnende, omskrivende, smykkende uttrykk for noe som man ikke vil nevne ved sitt rette navn» (Store norske leksikon).
                  Ved å ta i bruk orwelliansk nytale legger Omdal seg på nivå med dem som bedriver
systematisk propaganda for legalisering av «dødshjelp», og som også liker ordet «forkorte» og misliker ordet «selvmord».
                  LEGALISERINGSSPØRSMÅLET er
uhyre komplekst – medisinsk, etisk og juridisk. Dramatiske og opprørende pasienthistorier er viktige i debatten, som vist i NRKs dokumentar om en norsk kvinne som dro til Sveits og tok sitt liv.
                  Men individfokuset gjør at vi taper samfunnsfokuset av syne. For hva om en legalisering går ut over andre pasienter? At de føler seg presset til å be om eutanasi fordi de er en belastning økonomisk og for sine pårørende. I så fall vil den enes rett til å dø kollidere med den andres rett til å leve.
                 
Forskningsmessig vet vi ikke om dette er tilfellet. Men er det sannsynlig at ingen pasienter vil føle et slikt press? På enkelte lindrende avdelinger i Belgia kan svært syke og ytterst sårbare pasienter velge mellom palliativ behandling og dødssprøyten. Jeg ville nektet å være pasient et slikt sted.
                  DET SISTE VI TRENGER i denne bokstavelig talt livsviktige debatten er begreps-tåke i form av nytale. Unge Venstre presterer i Adresseavisen 17.3. å kalle assistert selvmord for «livsavsluttende behandling». Orwell snur seg i sin grav.



«Voldtekt er aldri selvforskyldt». Aftenposten 26.5.2014.

I Aftenposten 16. mai skriver Nina Karin Monsen: «Dagens moderne kvinner krever rett til å kle seg utfordrende, gå full og alene på byen nattetider. Kommer det en ulv i mannsklær vandrende forbi, skal han forholde seg til kvinnens rettigheter og være blind for muligheten som et ubeskyttet offer gir ham.»
                  I en rettsstat stopper denne mannens rettigheter der denne kvinnens begynner – ved retten til kroppslig integritet. En kvinne har selvsagt også rett til å kle seg så sexy hun bare vil. Om mannen skulle få umåtelig «lyst på henne», kan ikke dette faktum forsvare voldtekt: Han har fri vilje, og kan følge hodet i stedet for penishodet.
                  Dersom min nabo parkerer sin flunkende nye luksusbil utenfor huset mitt, med nøklene i tenningslåsen, kan det være at jeg får umåtelig lyst på bilen hans. Om jeg derfor stjeler den, kommer jeg neppe langt i en rettssak med følgende betraktning: «Min nabo krever rett til å utfordre meg ved å kjøpe ny bil. Kommer jeg vandrende forbi, skal jeg forholde meg til hans rettigheter og være blind for muligheten som hans ubevoktede, parkerte bil gir meg.»


«
Etikk som ‘coaching’». Universitetsavisa 14.5.2014.

Debatt om humanister og etikk
"Kjære Daniel – if I may. Du spør i UA om jeg har lest teksten din. Joda, det har jeg", skriver Lars Johan Materstvedt i den pågående debatten med Daniel Johansen.
 
I mitt innlegg tok jeg bare tak i én bit av den, som jeg siterer innledningsvis, i følge hvilken det ser ut som om vi ikke er på banen i det hele tatt. Jeg ville derfor vise at det er vi, og på hvilke baner og i hvilke ulike ”spill” vi deltar.
                  I resten av teksten er du innom en rekke problemstillinger innenfor den meget knappe rammen et Signert-innlegg er, og jeg er stort sett enig i det du skriver. La meg tilføye at jeg ofte leser dine velskrevne, tidvis satt-på-spissen-betraktninger med interesse.
                  Du skriver i UA: ”Det er allikevel viktig å skille mellom humaniorafag som støttedisipliner for teknisk-naturvitenskapelige fag og en reell satsning på fri humanistisk forskning”. Enig, men de to henger også sammen.
                  Ta mitt eget fag filosofi som eksempel: Å bedrive profesjonell anvendt etikk er ikke mulig uten et solid fundament i normativ etisk teori og metaetikk; i motsatt fall forfaller man til ren synsing om rett og galt, noe som selvsagt ikke hører hjemme på et universitet. Derfor må vi ha en fri, filosofisk grunnforskning. Dette vet jeg, i all beskjedenhet, ganske mye om: Min doktoravhandling er abstrakt og filosofisk-teknisk, men jeg har i etterkant i godt over et tiår i hovedsak arbeidet med konkrete, komplekse etiske problemstillinger innen medisin, for eksempel knyttet til kreftbehandling i livets sluttfase og i forhold til organdonasjon. Ved slik å ha en fot i hver leir, har jeg i stigende grad sett behovet for å styrke humanistisk forskning som en helt nødvendig forutsetning for å kunne være ”anvendelig”.
                  Men vi skal altså ikke bare være det, og det endimensjonale kravet om ”nytte” – hva nå det skal bety – kan nettopp resultere i at det meste reduseres til den coaching-virksomheten du nevner. Dét er en frykt jeg deler.
                  Du håper jeg er enig i at Bovim må prøve å finne ”friske” penger hos Røe Isaksen i stedet for å ta strupetak på Humanistisk fakultet (min formulering). Tiltres. Vi må også huske at det er fort gjort å rasere et fagfelt, mens det tar årevis å bygge det opp. Og de langsiktige konsekvensene av ”fagdøden” – for studentene, NTNU og samfunnet – er det ingen som har oversikt over.
                  I det fjerne – for ikke si: det nære – hører man ropet om at dette blir for dyrt, og at vi må prioritere. Prioritering slipper man ikke unna, men dét er alltid også snakk om et vei- og verdivalg. Hva gjelder kostnadene ved å satse bredt på utdanning og forskning i et meget moderne, kunnskapsintensivt samfunn som det norske, vil jeg svare til storting og regjering at vi ikke har råd til å ikke ta regningen. Tidligere Harvard-rektor Derek Bok formulerte dette poenget meget treffende: ”If you think education is expensive, try ignorance.”


«
Humanister og etikk ved NTNU». Adresseavisen 13.5.2014.

"Det er alltid lurt å sjekke fakta før man smeller til, særlig når man selv er utdannet ved NTNU", skriver Lars Johan Materstvedt i dette innlegget, hvor han går i rette med Daniel Johansen.

I Signert-spalten i Adressa skriver kunsthistoriker Daniel Johansen: ”Og hva med NTNU selv? Bør ikke et universitet med ambisjoner sørge for at medisinerne og biologene jages av et offensivt etisk fagmiljø?” NTNU har et slikt fagmiljø. Program for anvendt etikk, som har eksistert siden 2001, fra 2004 fullfinansiert av NTNU, ledes av filosofiprofessor May Thorseth. Programmet har tre vitenskapelig ansatte, og har et tverrfaglig styre med representanter fra en rekke av NTNUs fakulteter. ”Programmet skal bidra til utvikling av kompetanse i anvendt etikk både innenfor forsknings- og undervisningssektoren”, heter det på nettsiden.
                  Det betjener således hele NTNU, og driver bl.a. Master-kurs i bioteknologi og etikk, bedrifters samfunnsansvar, og multikulturelle konflikter. Programmet er også inne i doktorgradsutdanningen. Dertil arrangeres internasjonale og nasjonale konferanser.
                  Hva gjelder medisinerne, har de et eget opplegg i medisinsk etikk gjennom hele studiet. Det medisinske fakultet har en egen professorstilling i faget, og denne innehas av filosofen Berge Solberg. Dertil startet Institutt for filosofi og religionsvitenskap (IFR) høsten 2013 en spesialvariant til ex.phil. for nye medisinstudenter, der 1/3 av pensum bl.a. er vinklet mot kompliserte etiske problemstillinger som morgendagens leger vil møte i sitt virke. Jeg kan vel ikke si at jeg ”jaget” medisinstudentene da jeg foreleste i kurset, men jeg gjorde det ikke akkurat lett for dem. Men de la for dagen et stort engasjement, og ville sågar ha enda mer etikkstoff å bryne seg på.
                  Og for rundt 2000 sivilingeniør- og realfagstudenter har IFR årlig et lignende ex.phil.-opplegg, der 1/3 av pensum tar for seg ”etikk og vitenskap”. Studentene melder at de finner temaet – som ikke minst fokuserer på forholdet mellom forskning og samfunn – både spennende, relevant og utfordrende.
                  Johansen skriver at ”det er mulig at det er humanistene selv som må si ... til rektor” hva de har å bidra med. Vår rektor, nevrologiprofessor Gunnar Bovim er selvsagt godt kjent med det ovenfor nevnte. Og i et intervju med Teknisk Ukeblad i fjor uttalte han: ”Utviklingen av teknologi må skje på en måte som gagner samfunnet, og vi trenger humanistiske perspektiver”. Bovims interesse for humanistiske og etiske problemstillinger i NTNU-sammenheng har jeg forøvrig selv erfart i møter med ham da han var dekan ved Det medisinske fakultet, og undertegnede ledet Enhet for medisinsk etikk ved det samme fakultetet.
                  Det er prisverdig at Johansen slår et slag for humanioria, og friske formuleringer kan både vekke tanken og ha underholdningsverdi. Men det er alltid lurt å sjekke fakta før man smeller til, særlig når man selv er utdannet ved NTNU.


«
Kaotisk om eutanasi» (med Magelssen M, Nordstrand MA, Nordstrand SJ). Dagen 27.12.2013.

Satt på spissen er feltet preget av at det er amatørenes aften.
 
I Dagen 19. desember
viser Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død, til vår undersøkelse om medisinstudenters holdninger til eutanasi og legeassistert selvmord.
                  Pussig nok bedriver han kun omfattende parafrasering av undersøkelsen, i form av ren avskrift av andres omtaler av den, uten egentlig å kommentere undersøkelsen. Som tidligere lektor i ungdomsskolen vet Kjeldstadli at plagiat kvalifiserer for stryk. Dertil gjengir han navnet på Tidsskrift for Den norske legeforening feil, i det han konsekvent kaller det «Tidsskrift for legeforeningen». I skolen påtales også slikt slurv. Men la gå.
                  Mer alvorlig er det at han skriver at dette tidsskriftet «ønsket» å foreta undersøkelsen, at «det pekte på» det ene og det andre, og at det «tolket» funnene slik og slik. Det er elementær kunnskap at en artikkel publisert av et forfatterkollegium ikke representerer et tidsskrifts oppfatninger, men utelukkende forfatternes - altså våre.
                  Vi anbefaler Kjeldstadli å lese
selve artikkelen, som er gratis tilgjengelig på internett. Da vil han se at vi kommer med fundamental kritikk av to av de undersøkelsene han nevner (Schioldborgs og Vigelands). Disse er preget av uklar begrepsbruk, og ikke minst stiller de ledende spørsmål som er egnet til å få opp «ja»-prosenten i betydelig grad. Vi kommenterer også noen andre undersøkelser, som også har store metodologiske svakheter.
                  Satt på spissen er feltet preget av at det er amatørenes aften: Spørrerne har gjerne manglende innsikt i temaet, de stiller uklare eller mangetydige spørsmål, og benytter en «saus» av ulike og tildels motstridende begreper. Dermed vet folk ofte ikke hva de svarer på, og forholder seg i stedet til hva de tror de blir spurt om - noe som åpner for mang en fortolkning.
                  Funn og tall fra svært mange undersøkelser må derfor tas med store klyper salt. Å sammenligne dem og å forsøke å trekke noen generelle konklusjoner, herunder si noe om trender, slik Kjeldstadli gjør, er derfor en høyrisikosport. Det kan vel best beskrives som å sammenligne epler og bananer.
                  Foruten å ignorere alle problemene med de undersøkelsene han nevner, legger Kjeldstadli for dagen en totalt ukritisk gjengivelse av de ulne, svært varierende og inkonsistente begrepene som inngår i disse undersøkelsene (slik som «aktiv» og «passiv» dødshjelp, «passiv eutanasi», etc.). Innvendingene mot disse problematiske begrepene har han blitt konfrontert med før, i flere avisartikler. Vi kan derfor bare konkludere med at han velger å ikke høre etter, og i stedet tviholder på denne begreps-suppen.
                  Kjeldstadlis innlegg fremstår på denne bakgrunn som temmelig kaotisk. Og som om det ovenfor nevnte ikke var nok, topper han det hele med også å bringe inn et komplisert etisk tema. Han viser til den oppfatning at det ikke skulle være noen prinsipiell forskjell på døden som resultat av behandlingsbegrensning, og døden som resultat av en giftsprøyte. For utfallet er jo det samme.
                  Javisst, men man kan ikke bare se på konsekvensen av en handling. Da er det for eksempel ingen prinsipiell forskjell mellom å unnlate å sende penger til barn i uland som er i ferd med å dø av sult, og det å sende dem mat som inneholder dødelig gift - handlingene «gir det samme resultatet», for å bruke Kjeldstadlis formulering.
                  Dessuten er det mange nederlandske leger som utfører eutanasi som nettopp ser en prinsipiell forskjell mellom behandlingsbegrensning og eutanasi, og som i intervjustudier omtaler seg selv som «bøddel» og beskriver eutanasi som «en råtten jobb» - som enkelte nekter å utføre mer.
                  Det synes rimelig klart at det er et hav av forskjell på at en kreftsvulst tar livet av en pasient, og at en lege tar livet av pasienten med medisiner. Debatten burde ikke dreie seg om dette, men om «saken selv»: Om også frivillige medisinske drap skal være lovlig.
                  Dét går det an å ha svært ulike og velbegrunnede oppfatninger av. Men la oss begynne med å kalle en spade for en spade. Det vil i denne sammenheng si å holde oss til de klare kliniske og juridiske skillene på feltet som eksisterer i såvel Nederland som i Norge, og som vi trekker opp og forklarer medisinstudentene i vår undersøkelse og i artikkelen om den.
                  Derfra kan vi gå videre til den etiske og politiske debatten. Eller som filosofer vil formulere det: Først etter å ha etablert hva noe «er», kan vi diskutere hvorvidt dette som er også «bør» være.


«
Eutanasi og behandlingsbegrensning» (med Magelssen M, , Nordstrand MA, Nordstrand SJ). Dagen 12.12.2013.


«
Omskjærings-forsvar på dypt vann». Dagens Medisin 25.11.2013.

Omskjæring er overlagt, og irreversibel, skading av kjønnsorganet.
 
MIN GAMLE studiekamerat Ole Frithjof Norheim fra Universitetet i Bergen, lege og professor i medisinsk etikk, avlegger meg en visitt i en kommentarartikkel i Dagens Medisin (19/2013). Her har han fått det for seg at jeg er ekstrem i omskjæringsdebatten: «Den ellers så nøkterne filosofen Lars Johan Materstvedt har kanskje gått lengst, da han i Morgenbladet (18. oktober 2013) påpekte at det er «påfallende at en lberal rettsstat som den norske, som holder individuelle rettigheter høyt, ikke har forbudt denne formen for lemlesting.» Vel, barneombudet har jo gått like «langt». Hun er, så vidt jeg kan bedømme, en nøktern dame.

INGEN PRIVATSAK.

Norheim spør: «Skal vi som et liberalt samfunn forby alt vi ikke liker hos dem som har andre levevaner, en annen kultur - eller en annen religion enn oss?» Svaret på dette retoriske spørsmålet er selvsagt «nei». Det er vel ingen andre enn Taliban som ønsker å «forby alt vi ikke liker?». Men hva har «liker» med saken å gjøre? Her snakker vi om retten til kroppslig integritet.
                  Han skriver også: «I en liberal rettstat bør vi spørre: Hvor går grensen for statlige inngrep i folks privatliv?» Et helt betimelig spørsmål generelt. Svaret i denne saken spesielt: Grensen går ved mutilering av uskyldige, noe som slett ikke er en «privatsak».

OVERLAGT.
Norheim sidestiller omskjæring «med å sette hull i ørene på små barn». Dette minner om Aftenpostens lederartikkel 20. oktober, som presterer å sammenligne omskjæring med at norske barn får fluor for å styrke tennene. I samme avis sammenligner Espen Ottosen og Torstein Husby (19.10-2013). omskjæring med terrengsykling, og sistnevnte er endog kirurg.
                  Joda, småunger kan slå seg stygt på sykkel. Men hensikten med syklingen er ikke at barn skal skade seg. Omskjæring er overlagt - og irreversibel skading av kjønnsorganet.

EN TAPT SAK?
Erna Solberg bruker samme «logikken» i forsøket på å forsvare proffboksing: Folk blir skadet på slalåmski, også. Ja visst, men du setter ikke utfor med det mål at du skal knekke beina på veien ned. I boksing uten hodebeskyttelse er selve målet å knekke den andre, primært ved påført hode- og hjerneskade.
                  Når de som forsvarer penisødeleggelse må ty til nevnte analogislutninger, gir det håp om at de fronter en tapt sak, og at vårt modige barneombud, barnelege Anne Lindboe etter hvert vil vinne frem i sin kamp for et forbud. At både hun og jeg, ifølge Norheim, dermed fortjener ekstremiststempelet, kan vi nok leve godt med.
                  Selv vil jeg i denne sammenhengen «gå så langt» som å si: Mange takk for den ærefulle karakteristikken, Ole Frithjof.


«Om peniser og rettigheter». Morgenbladet 18.10.2013.

Morgenbladet gir 11. oktober en utførlig beskrivelse av uenigheten innen medisinens verden når det gjelder omskjæring av guttebarn: Er det indikasjon for inngrepet? Er det mer skadelig enn nyttig? Hvor stor er faren for komplikasjoner?
                  Barnelege Anne Lindboe deltok i obduksjonen av en gutt som døde etter omskjæring, og det har vært skjellsettende for hennes sterke engasjement mot praksisen i egenskap av barneombud. Hun ønsker nå et forbud. Dermed tråkker hun på manges religiøse tær, og beskyldes for å være enøyd fordi hun ikke ser «kompleksiteten» i temaet.
                  En annen barnelege, Trond Markestad, leder av Rådet for legeetikk, sier: «Dette er forsøkt gjort til en medisinsk debatt, men den har aldri vært det. Det har vært en debatt som gjelder religion og kultur. Det som er nytt, er at man prøver å skjule det, og legge dette inn i medisinen.»
                  Her har Markestad viktige poenger. For egen regning vil jeg tilføye: Debatten gjelder foruten religion og kultur noe så fundamentalt som en menneskerett: retten til ikke å bli påført skade mot eller uten ens vilje. Det er påfallende at en liberal rettsstat som den norske, som holder individuelle rettigheter høyt, ikke har forbudt denne formen for lemlesting. Det diskuteres til og med om det offentlige helsevesen skal ta seg av all omskjæring, for å få praksisen «inn i ordnede former».
                  Selv om det var sant at omskjæring er medisinsk fordelaktig, følger det ikke av det at praksisen bør finne sted. Det er lenge siden David Hume påpekte at slutninger fra er til bør er logisk ugyldige. Det er også lenge siden John Locke talte tradisjonen midt imot og avviste at barn var foreldrenes eiendom. Tvert imot: «Foreldrenes makt over barna beror på den plikt de har til å verne dem, mens de er svake og hjelpeløse», skrev han. Locke var i tillegg lege, og arbeidet endog tidvis som pediater.
                  Lockes liberale politiske filosofi er skrevet inn i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776: «All men are created equal». Denne rettighetstenkningen materialiserer seg i den franske revolusjonens slagord «frihet, likhet, brorskap». Den franske grunnloven av 1789 springer ut av det hele, og kalles gjerne den franske menneskerettighetserklæringen.
                  Fra 1789 går det en direkte linje til 1814, ettersom flere av Eidsvoll-mennene hadde tett kontakt med franske intellektuelle i Paris, hvis tanker om individuell frihet de importerte til Norge og implanterte i dokumentet vi hyller hver 17. mai. Neste år feirer vi at Grunnloven er 200 år. Dersom vi i jubileumsåret fortsatt holder fast ved at det er i orden å lemleste smågutter, tror jeg ettertiden vil se på oss med ublide øyne.
                  Vi er heldige som lever i et land der individets ukrenkelighet og selvbestemmelse settes i høysetet, og som har et barneombud som handler ut fra dette verdigrunnlaget. Temaet omskjæring er delikat, følelsesladet og mangefasettert, men vi må ikke glemme at det er Barneombudets mandat å være «bråkmaker» på vegne av våre minste. Den rollen ivaretar Anne Lindboe på en måte som avtvinger respekt.


«Sensur av universitetsprofessorer?» Aftenposten 26.9.2013.

Frp avholdt nylig en pressekonferanse om utenlandske mediers bilde av partiet. Her deltok også, på Frps invitasjon, valgforskeren professor Frank Aarebrot, som sogner til Arbeiderpartiet. Aftenposten rapporterer 18. september at Aarebrot karakteriserte tidligere utsagn fra Christian Tybring-Gjedde som fremmedfiendtlige (xenofobiske), noe sistnevnte finner «sårende og forkastelig».
Greit nok. Men Tybring-Gjedde går mye lenger enn å uttrykke sin private misnøye; han vil også ha offentlig knebling av forskeren: «Arbeidsgiveren til Aarebrot burde gi ham en advarsel.»
                  Advarsel for å ha benyttet sin ytringsfrihet? Vi universitetsprofessorer har stor akademisk frihet, og oppfordres stadig av vår arbeidsgiver til å delta i det offentlige rom. Tybring-Gjedde oppfordrer universitetene til sensurvirksomhet. Tybring-Gjedde er en meget sentral person i Frp. Vil et Frp i regjering legge seg på en antiliberal linje overfor forskersamfunnet, Siv Jensen?


«
Ultralydens etikk» (med Magelssen M). Kronikk, Morgenbladet 8.3.2013.

Selektiv abort er ikke forenlig med prinsippet om menneskers likeverd.
 
Ap og SV vil tilby «tidlig ultralyd» for alle gravide i uke 11–13. Vi stiller oss kritiske til dette dersom formålet er fosterdiagnostikk. For fosterdiagnostikk kan lede til selektiv abort, en praksis som ikke er forenlig med prinsippet om menneskers likeverd.
                  Det påligger de som går inn for tidlig ultralyd å klargjøre hva formålet med undersøkelsen er. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti hevder at formålet er helsegevinst. Men det er ikke dokumentert at tidlig ultralyd gir noen helsegevinst. Det anslås at 5–10 fostre med
tvilling-transfusjonssyndrom, en sjelden komplikasjon til tvillingsvangerskap, kan reddes. Men denne positive effekten mer enn «nulles ut» når 15–30 fostre går tapt ved utilsiktet abort som bivirkning av ekstra fostervanns- og morkakeprøver. Netto helseeffekt av tidlig ultralyd er derfor negativ.
                  Det andre mulige formålet er
fosterdiagnostikk, som åpner for selektiv abort. Det er først og fremst dette tidlig ultralyd er egnet til: å oppdage forhøyet risiko for Downs syndrom og andre kromosomavvik. Det gjøres mest presist i kombinasjon med blodprøver av mor. Ved selvbestemt abort er det graviditeten som sådan som er uønsket, mens man ved selektiv abort velger å avbryte en ønsket graviditet fordi fosteret er sykt. Er det sistnevnte akseptabelt?
                  I en artikkel i
Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1/2013, som denne kronikken er basert på, foretar vi en etisk analyse av dette spørsmålet, der moralfilosofien til Immanuel Kant spiller førstefiolin. Denne har hatt – og fortsetter å ha – fundamental innflytelse på rettighetstenkningen i Vesten. Dette gjenspeiles også i vår egen helselovgivning, som er gjennomsyret av pliktetiske begreper i kantiansk tapning. Når vi handler, hevder Kant, aksepterer vi implisitt regelen («maksimen») som ligger til grunn for handlingen. Selektiv abort ved Downs syndrom finner sted fordi fosteret har denne tilstanden. En forsvarer av denne typen abort kan derfor sies å forfekte maksimen «det er rett å abortere syke fostre som, hvis de var friske, ikke ville blitt abortert».
                  Et parallelt tilfelle illustrerer poenget. I januar 2012 ble det mediedebatt etter en rapport om abort av jentefostre, såkalt kjønnsselektiv abort. Daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, som er tilhenger av tidlig ultralyd, uttalte: «Å ta bort et friskt barn fordi det har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt. Likeverdigheten mellom kjønnene er helt grunnleggende.» Strøm-Erichsen har rett i at kjønnsselektiv abort ikke er forenlig med kjønnenes likeverd. Men hvis selektiv abort
fordi fosteret er jente impliserer at jenter har lavere moralsk verdi enn gutter, så impliserer selektiv abort fordi fosteret har Downs syndrom at personer med Downs syndrom har lavere moralsk verdi enn friske.
                  At selektiv abort medfører en avvisning av alle menneskers likeverd uavhengig av helse, sykdom, tilstand eller egenskaper, kaller vi
likeverdsargumentet. Det er viktig at det ikke forveksles med argumenter mot selvbestemt abort. For likeverdsargumentet tar overhodet ikke stilling til spørsmålet om fosterets moralske status. I den ovenfor nevnte artikkelen viser vi hvorfor likeverdsargumentet har gyldighet også for dem som mener at fosteret bare er en «celleklump» helt uten egenverdi.
                  Vi påstår ikke at den som tar selektiv abort, nødvendigvis har noe ønske om å benekte menneskers likeverd. Men en slik benekting følger med som nissen på lasset, selv om man skulle ønske det motsatte. Det innebærer imidlertid ikke at det er umoralsk å ønske seg friske barn og derfor avstå fra tobakk eller alkohol i svangerskapet, eller å ta folattilskudd. Det er selvsagt en fundamental forskjell på å
forebygge sykdom hos fosteret, og å ta livet av fosteret fordi det er sykt.
                  Noen velger selektiv abort fordi de mener det er
best for barnet ikke å bli født. Denne begrunnelsen utsier ikke noe om barnets egenverdi, og rammes derfor ikke av likeverdsargumentet. Men vi stiller oss spørrende til hvor ofte det virkelig vil være best for barnet ikke å bli født, medisinens mange muligheter for lindring og støtte tatt i betraktning.
                  Én ting er etikken i beslutningen en gravid eller et par står overfor. Men
samfunnet er også en moralsk aktør idet det må velge å legge til rette for – eller hindre adgang til – selektiv abort. Abortlovens § 2c åpner for senabort ved sykdom hos fosteret. Fosterdiagnostikk tilbys gravide over 38 år og visse andre grupper. Følgelig har samfunnet allerede sagt «ja» til selektiv abort, om enn foreløpig i liten skala.
                  Et par kan på privat basis velge selektiv abort som innebærer en benekting av menneskers likeverd, men beslutningen får ikke nødvendigvis konsekvenser ut over dette. Derimot er det langt mer problematisk hvis staten tilbyr en offentlig tjeneste som innebærer benekting av universelt menneskeverd. Bioteknologiloven er ment «å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle» (§ 1–1). Men selektiv abort innebærer nettopp at det ikke er «plass til alle». Prinsippet om likt menneskeverd blir dermed i realiteten forlatt. Lover former befolkningens holdninger, og en slik relativisering av menneskeverdet kan skape presedens og ha uoversiktlige konsekvenser.
                  Likeverdsargumentet er et hovedargument mot fosterdiagnostikk. I tillegg kan det underbygge og forklare intuisjoner og andre argumenter i debatten: Downsrammedes opplevelse av å være uønsket, at fosterdiagnostikk er uforenlig med et samfunn med plass til alle, at selektiv abort uttrykker manglende respekt for funksjonshemmede, at sortering av syke individer baner veien for økte krav om vellykkethet og effektivitet. Jo mer samfunnet aktivt fremstiller fosterdiagnostikk og selektiv abort som et stort gode (for eksempel ved å la tidlig ultralyd være gratis uten egenandel, og ved å innkalle alle gravide direkte), desto mer kan slike oppfatninger antas å gjøre seg gjeldende.
                  Helsedirektoratet hevder at den største utfordringen er at «funksjonshemmede og deres familier kan oppleve fosterdiagnostikken som
sårende». Det er etter vårt syn en kraftig underdrivelse av hva som står på spill i samfunnsmessig og etisk sammenheng. Problemet er ikke bare enkeltgruppers følelser, men at alle borgeres verdi som mennesker blir knyttet til egenskaper, tilstander og funksjonsnivåer.
                  Enkelte politikere forsvarer et offentlig tilbud om tidlig ultralyd fordi det kan motvirke geografisk og sosioøkonomisk skjevfordeling av tjenesten. Men så lenge undersøkelsen ikke har noen helsegevinst, er dette argumentet i seg selv irrelevant.
                  Vi har ikke registrert at noen politiker hittil har sagt at formålet med undersøkelsen er fosterdiagnostikk. Det er viktig at den som eventuelt måtte mene dette, kommer ut i åpent lende. Der vil man, som vi har vist, bli møtt av sterke pliktetiske motforestillinger. Vår forpliktelse overfor alle menneskers likeverd fordrer at forslaget om tidlig ultralyd for alle skrinlegges.


«Om retten til å dø». Innlegg, Minervanett.no 1.3.2012.

«
England neste land ut med dødshjelp?». Kronikk, Vårt Land 23.1.2012.

England kan bli neste land som lovfester rett til legeassistert selvmord. Lars Johan Materstvedt drøfter begreper og misforståelser, avviser at Ketil Bjørnstads far ble utsatt for ‘aktiv dødshjelp’ og skriver at Frp har skutt seg i foten.
 
Temaet «dødshjelp» er særdeles sammensatt, bl.a. fordi det er følelsesladet og berører vanskelige spørsmål innen juss og medisin. I tillegg er dette for mange et personlig anliggende, ettersom det angår den enkeltes rett til å bestemme over eget liv.
                  På verdensbasis vet vi dessuten lite om hva døende pasienter selv tenker om temaet, men norsk forskning har blant annet dokumentert at inneliggende kreftpasienter på Seksjon lindrende behandling ved St. Olavs hospital i Trondheim har et sterkt ambivalent forhold til temaet, og at de ikke ønsker slik hjelp for egen del.
 
Forvirrende
Videre er den bokstavelig talt livsviktige dødshjelpdebatten forkludret av upresis og forvirrende begrepsbruk. Dermed snakker mange forbi hverandre, og vi får ingen reell meningsutveksling. I en artikkel i Legetidsskriftet i nr 21, 1. november 2011, diskuterer jeg og professor i medisinsk etikk, lege Reidun Førde, i detalj problemer knyttet til begrepsbruken.
                  Et ferskt eksempel på sentrale, og dessverre utbredte, misforståelser finnes i Aftenpostens kronikk 12.1. Her forteller Ketil Bjørnstad personlig og engasjert om forhold rundt hans fars død. Han skriver: «Far ble utsatt for aktiv dødshjelp fra to kanter. Først den offisielle: Å sulte og tørste i hjel. Så den uoffisielle: Morfinen.» Og: «I Norge i dag har vi aktiv dødshjelp, men vi snakker ikke om den.»
                  Det virker som om diagnosen var uavklart, behandlingen ikke adekvat og kommunikasjonen fra helsepersonell mangelfull. Men uansett har ikke dette, som i så fall er dårlig dødsomsorg, noe med «aktiv dødshjelp» å gjøre, slik Bjørnstad hevder.
 
«Livstrøtthet»
Enhver diskusjon om temaet bør ta utgangspunkt i den nederlandske forståelsen og praksisen. Grunnen er enkel: Nederland er det eneste land i verden som har omfattende og forskningsmessig veldokumenterte erfaringer på feltet, i nærmere 40 år.
                  I dette landet trådte en ny lov i kraft i 2002 som fullt ut legaliserer eutanasi og legeassistert selvmord, som er de to formene for frivillige medisinske drap. I det første tilfellet setter legen dødelige injeksjoner på pasientens forespørsel, i det andre tar pasienten sitt eget liv ved å svelge en overdose sovemedisin han har fått av sin lege.
                  Pasienten trenger ikke være døende, så både kronisk og psykiatrisk sykdom, samt f.eks. permanente store trafikkskader som lamhet, er aksepterte grunner. Lovens kriterier er løse og vide, og sier i hovedsak at pasientens lidelse skal være «utålelig» og tilstanden «uten utsikter til forbedring». Det diskuteres nå om legeassistert selvmord ved såkalt «livslidelse» eller «livstrøtthet», altså uten ledsagende alvorlig sykdom, også skal tolkes som lovlig. Den innflytelsesrike organisasjonen NVVE er en sterk pådriver for dette.
                  Dersom pasienten ikke er samtykkekompetent, som alvorlig skadde nyfødte, eller ikke har bedt om eutanasi, vil en lege som med overlegg tar livet av pasienten med medisiner kunne dømmes for mord – slik tilfellet var med Wilfred van Oijen i 2002, hvis pasient til og med hadde sagt hun ikke ville dø.
                  Det å holde tilbake eller avslutte livsforlengende behandling hos en døende er legalt sett ikke «en form for dødshjelp» i Nederland. Tvert i mot er det normal medisinsk praksis – som i Norge, hvor Helsedirektoratet i 2009 utga en omfattende veileder for dette, som nå kalles «behandlingsbegrensning».
                  Et eksempel er å stanse tilførselen av væske og ernæring når dette vil kunne skade mer enn det gavner, og medføre en unødvendig lang og smertefull dødsprosess. Da er det feil å si at pasienten «sulter og tørster i hjel»; nei, når pasientenslutter å ha behov for mat og drikke, dør han av sin sykdom.
 
Morfin
Heller ikke symptomkontroll ved utstrakt bruk av morfin er «dødshjelp» i noe land. Forskningen har dessuten ikke kunnet påvise livsforkortende effekt av slik medisinering. Den kjente engelske palliative medisineren Robert Twycross hevder at dosemessig korrekt utført og nøye overvåket, kan behandling av denne typen derimot forventes å forlenge livet ettersom pasienten er mer avslappet både fysisk og psykisk.
                  En omstridt behandlingsform kalles lindrende sedering til døende. Dette er en siste utvei dersom man ikke når målet adekvat symptomkontroll på vanlig måte. I sin mest radikale form innebærer dette at pasienten legges i dyp koma og dør i denne tilstanden. Heller ikke dette regnes som «dødshjelp» i Nederland – ei heller i Norge, hvor det finnes detaljerte retningslinjer for behandlingen. Det er usikkert om lindrende sedering har livsforkortende effekt, men om så skulle være, er dette en utilsiktet konsekvens.
                  Likefullt kan behandlingsformen misbrukes. Dersom en lege bevisst overdoserer pasienten for å fremskynde døden, dvs. gir langt mer enn det som trengs for symptomkontroll, vil det være dødshjelp. I de tilfeller pasienten har bedt om dette, snakker vi da om «langsom eutanasi». Dersom legen gjør det uten pasientens samtykke, er det f.eks. etter nederlandsk straffelov i prinsippet langsomt mord.
 
Snart England?
I England, hospice-bevegelsens hjemland, er det press for å få endret loven. England kan bli neste land ut med å legalisere legeassistert selvmord. Debatten der er derfor vel verdt å følge. Det siste lovforslaget ble riktig nok nedstemt i Overhuset i 2006, men ble støttet av et betydelig mindretall. I 2010 ble det utarbeidet retningslinjer for når man likevel ikke skal rettsforfølge dem som assisterer ved selvmord, noe som i utgangspunktet er forbudt.
                  The Commission on Assisted Dying, nedsatt av dødshjelptilhengere, uttalte nylig at legeassistert selvmord for pasienter på slutten av livet bør bli lov. «Antatt forventet levetid» skal være på maksimalt 1 år for at pasienten skal kunne få slik hjelp. Men det er medisinsk umulig å forutsi døden innen et så langt tidsspenn. Oregon-loven, som dette forslaget ligner mye på, opererer med 6 måneder, men dette er heller ikke realistisk i så måte.
                  Videre er dette diskriminering av andre pasientgrupper, eksempelvis kronikere som kan lide mye lengre og mer enn mange døende. Også svært mange ALS-pasienter vil utelukkes. Av denne grunn uttalte legeforeningen KNMG, som har spilt en nøkkelrolle som pådriver i legaliseringsprosessen i Nederland, allerede i 1984 at dødelig (terminal) sykdom – et upresist begrep – er et dødshjelpkriterium som er «medisinsk meningsløst» ettersom det nettopp vil ekskludere andre sterkt lidende.
 
FrPs dødshjelp
I 2009 fattet Fremskrittspartiet et prinsippvedtak om å arbeide for «i noen situasjoner å tillate aktiv dødshjelp», i «den siste livsfasen». Av slike begrensninger følger det logisk at noen pasientgrupper skal diskrimineres ved at de nektes slik hjelp. FrP bør være seg bevisst at det er dette de faktisk sier – i likhet med foreningen Retten til en verdig død.
                  Hva FrP egentlig har vedtatt, er imidlertid ikke godt å vite. Partiets utgivelse «Verdighet ved livets slutt» inneholder de samme misforståelser og myter som Ketil Bjørnstad viderebringer, og flere til. Og FrP benytter Wikipedias oppfatning av eutanasi som basis. Det påstås at eutanasi «kan deles inn» i tre kategorier.
                  Men ingen av disse stemmer med nederlandsk begrepsbruk og forståelse, og de tre er utstyrt med utdypninger i parenteser som gjør samtlige selvmotsigende og/eller uforståelige. F.eks. blir det å ikke hindre et selvmord til «passiv voluntær eutanasi»!
                  En ting er at det finnes tungtveiende grunner til utbredt skepsis mot Wikipedia generelt. Men at et av Norges største politiske partier – med innflytelse på lovgivningen, og som potensiell regjeringspartner – kritikkløst klipper og limer fra dette nettstedet for amatørenes frie utfoldelse i en sak som gjelder liv eller død, er oppsiktsvekkende.
                  Om FrP sliter med troverdigheten på andre områder, har de her skutt seg i foten.


«
Spørsmål er noen ganger nok». Universitetsavisa NTNU, 11.5.2011.

I den dobbeltpubliserte kronikken ”Spørsmål alene skaper ingen kunnskap” i Universitetsavisa 9.5.11 (originalen, uten den UA-tilpassede lenken i første linje, og med tittelen ”Spørsmål er ikke nok”, sto i Aftenposten 11.4.11) kommer Henrik Sahlin Pettersen og Jan-Ole Hesselberg med følgende retoriske spark til forskningsminister Tora Aasland, i påstands form: ”Store spørsmål kan både barn og fulle folk stille, og spørsmål alene skaper ingen kunnskap.”
                  Det stemmer ikke. Et av tidenes største spørmål er om mennesket har fri vilje. Problemstillingen involverer filosofi, medisin, juss, psykologi og flere andre fagfelt. Grunnleggende er hva som menes med ”fri vilje”. En formal definisjon er at man er fri dersom man ”kunne ha handlet annerledes” enn man faktisk gjorde.
                  Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) mente at spørsmålet aldri kan besvares vitenskapelig. Meget forenklet sagt skyldes det at enhver beskrivelse av menneskelige handlinger nødvendigvis vil være årsaks-forklaringer. Slike forklaringer er lovmessige, hvilket vil si at alle menneskelige handlinger vil fremstå som like determinerte (forutbestemte) som en tsunami.
                  Men i det praktiske, moralske liv må vi likevel anse og behandle hverandre som frie, sier Kant. Hvis ikke, kan vi bare gi alt som heter ansvarlighet på båten. Med den konsekvens at eksempelvis en forbryter ikke frivillig ranet banken, men simpelthen gjorde det han ”måtte”. Og hvordan kan han da dømmes til fengselsstraff?
                  Det er godt mulig at Kant har rett i at det er prinsipielt umulig å finne noe svar på det store spørsmålet om viljens frihet. Betyr det at vi ikke har kunnskap om oss selv i så måte? Slett ikke. Gjennom å belyse, men ikke besvare, spørsmålet fra en rekke synsvinkler kan vi erkjenne at det ikke finnes et tostrekssvar. Dermed har vi kunnskap om at vi, på tross av all ytre og indre påvirkning (dvs. sosialt-kulturelt og biologisk-psykologisk press), er ”dømt til å være frie og ansvarlige”, for å parafrasere Jean-Paul Sartre.
                  Det er sågar vesentlig kunnskap når vi fristes til å bortforklare egne dumheter med at vi ”ble revet med” av situasjonen. Nei, det ble vi ikke: Vi valgte å la oss rive med, og det er noe helt annet – og noe vi ikke kan løpe fra.
                  Sahlin Pettersen og Hesselberg okker seg over at ”I 2005 trodde 34 prosent av EUs befolkning at sola går rundt jorda”. Rent empirisk har jo denne tredjedelen rett: Enhver som betrakter solen, vil se med egne øyne at den står opp og går ned. Og når du sitter under åpen himmel med din kjæreste en sen, lys kveld nå i mai her i Trøndelag, er det for å oppleve en romantisk ”solnedgang”. Enhver kan jo prøve å sjarmere sin utkårede ved å vise til ”en vakker jordrotasjon”.
                  Astronomen Ptolemaios (85-165) utviklet, ved å innføre såkalte episykler og ekvatanter, en svært avansert modell for det geosentriske verdensbildet. Hans forklaringer av våre observasjoner av himmellegemenes skiftende posisjoner innebar en matematisk bragd. Modellen ble utkonkurrert av heliosentriske modeller, som viste seg mer praktiske. Men hva er sant? Hva beveger seg, og hva står i ro, i forhold til hva? Kanskje de to kronikk-herrer kan forklare oss hva som faktisk er tilfellet, i et uendelig univers uten faste punkt – og dermed uten et sentrum.
                  Jeg er stygt redd for at svaret er at det kommer an på teoretisk ståsted; av gresk, theoria = ”måte å se på”. Og i det aktuelle tilfellet: Om man bokstavelig talt står med beina trygt plantet på jorda eller på sola. (Sistnevnte opphold må forventes å bli uhyre kort.)
                  I kronikken(e) glemmer forfatterne en gruppe i tillegg til barn og fulle folk, nemlig filosofene. Dog ligner vi nok noe på førstnevnte (og sikkert til tider på sistnevnte, i lystig lag): Noen har beskrevet en filosof som et barn som ikke blir voksent, ettersom det aldri slutter å stille spørsmål. Det mest kjente av disse barna er Sokrates. Det var kar som kunne spørre, det! Svare var han ikke like god på. Men hans betydning for fremveksten av vår frie, vestlige kultur – som vi alle daglig nyter godt av – kan neppe overvurderes. For dem som måtte være interessert, har jeg noen bemerkninger om dette i Aftenposten-innlegget ”Retten til å provosere” i forbindelse med den såkalte karikatur-striden i 2006.
                  Undertegnede har i årenes løp forelest for flere tusen av våre nye studenter, fra alle fagområder, i NTNUs variant av ex.phil. Noen finner det frustrerende at det finnes så mange teorier og spørsmål, og så få svar. Men mange er de studenter som setter pris på å utvikle evnen til kritisk, vitenskapsteoretisk og etisk spørring – til ”argumentativ demontering”, om man vil. Dét er en kompetanse de er glad for å ha, og som kommer godt med når de senere stifter bekjentskap med vitenskapens verden. De er med andre ord kunnskapsrike når det gjelder å stille gode og relevante spørsmål. Altså: Spørsmål alene kan skape (en bestemt type) kunnskap. Nok et bevis på at den universelle påstanden i kronikk-tittelen til legen og psykologen er empirisk falsk.

«Hva er etikk?». I spalten Blikk på etikk,
Naturviteren, nr. 1, 2011, s. 9.

«
Bevisstløs diskriminering?». Aftenposten 27.10.2010.

I Aftenposten 18. oktober hevder leder i Foreningen Retten til en verdig død (RVD), Ole Peder Kjeldstadli, at de «diskriminerer ingen bevisst». RVD vil reservere såkalt dødshjelp for en bestemt kategori pasienter, mens mange andre derav nektes slik hjelp. Hvis dette ikke er bevisst diskriminering, må konklusjonen være at den er «bevisstløs». RVD er herved – nok en gang – realitetsorientert og bevisstgjort hva de faktisk sier.
                  Jeg spurte om en begrunnelse for denne diskrimineringen, ikke om vedtaksprosedyrene i RVD, som er Kjeldstadlis «svar». Han svarer altså ikke på spørsmålet. Ei heller liker han, eller hans forgjenger Levi Fragell, min omtale av eutanasi som drap. Men det er ikke uvanlig i Nederland å kalle eutanasi «drap på forespørsel». Det samme gjør norsk straffelov: «Er nogen med eget Samtykke dræbt».
                  Mange nederlandske leger som utfører eutanasi sier at de dreper pasienten; i en nyere studie kaller noen leger det «en råtten jobb» som de «hater», og beskriver seg selv som «bøddel». Er målet likevel «å gi død, den gode død», som Kjeldstadli formulerer det? Ja. Men det fordrer et medisinsk drap.

«
Retten til å bli drept». Aftenposten 4.10.2010.

I Aftenposten 29. september skriver Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død (RVD), at deres søsterforening i Sverige «arbeider videre for alles rett til på eget initiativ å få hjelp til å dø når fortsatt liv innebærer en uakseptabel lidelse».
                  Gamle og livstrøtte, som ser fortsatt liv som en «uakseptabel lidelse», burde derav ha rett til å spørre sin lege om han vil drepe dem ved injeksjoner (eutanasi), eller spørre legen om hjelp til å begå selvmord med medisiner. Ikke engang i Nederland er dette lovlig, selv om sterke krefter arbeider for at det skal bli det. Derimot er dette «helsetilbudet» tilgjengelig for dødssyke, kronisk syke og psykisk syke.
                  RVD bør avklare følgende: Er man enig med sin svenske søsterforening? Hvis ikke, hvorfor ikke? Hvis ja, må det bety at man har forlatt «Oregon-modellen», som bare tillater legeassistert selvmord ved maksimalt seks måneders forventet levetid. Hvis man fortsatt forsvarer denne modellen, skulle jeg gjerne visst med hvilken rett man kan sette seg på sin høye hest og grovt diskriminere kronisk syke, psykisk syke og livstrøtte.

«
Prisen på et liv» (med Sletvold O og Klepstad P). Kronikk, Aftenposten 15.6.2010.

Det er både penger og lidelse å spare på å være faglig gode til å vurdere om pasienten egentlig har nytte av behandling.
 
Utspillet til helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i Aftenposten om fremtidige begrensninger i helsetilbudet til eldre, alvorlig syke og døende har som ventet vakt sterke reaksjoner og motforestillinger. Vi kommenterer noen av de kompliserte spørsmålene av klinisk og etisk art som saken reiser.
 
Volumet øker
Med en stadig økende prosentandel eldre i befolkningen, og med lengre gjennomsnittlig levetid, vokser volumet av sykdomstilfeller som krever behandling og pleie. Skal alle mennesker gis det til enhver tid mest moderne behandlingstilbudet, sier det seg selv at kostnadene ved medisinering og operasjoner vil bli mye større enn i dag. Dertil kommer behovet for langt mer helsepersonell til å utføre alle oppgavene. Statsminister Jens Stoltenberg formulerte i sin tid dette treffende med å si at «det ikke er leger og sykepleiere som pumpes opp av borehullene på kontinentalsokkelen».
 
Skremmebilde
De totale konsekvensene av utviklingen er likevel ukjente. Vi vet at gjennomsnittet av dagens eldre har bedre helse enn for bare få tiår siden. Dessuten tyder prognosene på at fremtidens eldre vil fungere langt bedre i hverdagen enn tidligere. Skremmebildet bør kanskje derfor retusjeres noe? Den økende forventede levealder er jo fra en synsvinkel en samfunnssuksess som gir mange av oss flere gode leveår.
                  Det er feil å forutsette en absolutt sammenheng mellom alder og utgifter til pleie og behandling i eldre år. Studier viser at slike kostnader er mer relatert til hvor nær døden du befinner deg, enn til alder i seg selv. Og de aller eldste dør billigst! Kostnadene for de siste fire månedene av livet er større for yngre eldre.
                  Et problem i den pågående debatten er at kostnader knyttes til enkeltdiagnoser. De fleste gamle har flere sykdommer, og når helsepersonell gir råd om behandlingstiltak, er derfor samlet sykelighet og funksjonstilstand langt mer avgjørende for prognose enn alder alene. I helsevesenet gjøres det daglig mye godt arbeid på dette området. Uverdige situasjoner etter overbehandling hos eldre pasienter skyldes gjerne at denne type grunnarbeid ikke er gjennomført og at man har latt seg styre av et rendyrket terapeutisk imperativ for avansert behandling av enkeltdiagnoser, mens helhetsvurderingen kom i andre rekke.
 
Økt lidelse
I debatten så langt har det vært mest snakk om økonomiske kostnader. For mange pasienter er imidlertid prisen for mer behandling også økt lidelse. Et eksempel er kreftpasienten som får cellegift med kraftige bivirkninger og der gevinsten ved behandlingen er en begrenset forlenget levetid for noen av pasientene. Andre eksempler er de som gjennomgår store operasjoner og langvarig intensivmedisinsk behandling, selv om en erkjenner at de i de fleste tilfellene ikke kommer tilbake til en akseptabel helsesituasjon.
                 
Aktuelle spørsmål er: Må legene være 100 prosent, 95 prosent eller 90 prosent sikre på at utfallet er håpløst før en avgrenser behandlingen? Hva skal gjøres når pårørende ikke vil oppgi behandlingen selv om legene vurderer situasjonen annerledes? Av ulike årsaker gis ofte behandling selv om denne er nytteløs. Kanskje er det første en bør spare på behandling som ikke er til nytte for pasienten. Det vil innebære at enda flere leger er villige til å ta slike beslutninger, og at det er aksept for det.
 
Prislapp på liv
En gruppe som er svært ressurskrevende, er ALS-pasienter på respirator. En av dem er legen Knut Julius Moskvil, som sier til Aftenposten 6. juni at han har «følelsen av at noen mener at jeg ikke har livets rett fordi jeg er avhengig av respiratoren. Det gjør meg veldig trist.» Leder for Nasjonalt kompetansesenter for hjemmerespiratorbehandling, Ove Fondenes, sier i samme reportasje at «dette i ytterste konsekvens er et spørsmål om hva man mener et menneskeliv er verdt». Frp-leder Siv Jensen sier til VG samme dag at «det er moralsk og etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv. Jeg blir litt uvel av dette.
 
Moralsk forbud
Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) formulerte det slik at mennesket «ikke har noen pris» og at det «har uendelig verdi». Av den grunn er det moralsk forbudt å bruke selv ett eneste individ som det Kant kalte et «rent middel» til andres tilfredsstillelse eller lykke. For eksempel å drepe ett menneske for at ti andre skal kunne leve, er derfor alltid galt.
                  Er så den type behandlingsnekt eller -unnlatelse som helsedirektøren snakker om, på nivå med det å frarøve noen livet? Dersom du ikke redder et menneske fra drukningsdøden når dette kan gjøres uten fare for eget liv, kan din passivitet beskrives som en «unnlatelseshandling» med dødelige konsekvenser.
 
Hvem er ansvarlig?
Hva så med legen som sier til pasienten som har få måneder igjen å leve, at «vi har dessverre ikke råd til å forlenge livet ditt»; er dette jevngodt med å ta livet av pasienten? Eller er det snakk om å «la dø» av sykdommen? Uansett svar, hvem er ansvarlig? Behandlende lege som er lovpålagt å ta hensyn til ressursbruken, eller de politikere som har bevilget de økonomiske rammer legen er nødt til å forholde seg til?
                  Hvis det er politikernes ansvar, ligger det endelige ansvaret hos oss selv som stemmeberettigede borgere som velger våre stortingsrepresentanter. Hvor mye ekstra skatter og avgifter er vi villige til å betale for at «alle skal få alt» av helsetilbud og livsforlengende behandling? En bensinpris på 30 kroner literen ville for eksempel vært et betydelig bidrag.
 
Umulig å bære
Nevnte Kant trekker et fundamentalt etisk skille mellom perfekte og ikke-perfekte plikter. Vi har en absolutt, perfekt plikt til ikke å drepe hverandre. Plikten til å hjelpe hverandre er ikke like sterk. Dersom den var det, ville moralen bli umulig å bære; dens krav umulige å realisere i praksis.
                  Hvis samfunnet, det vil si oss selv gjennom politiske valg, beslutter å sette visse grenser for livsforlengende behandling – som er den katten helsedirektøren har sluppet ut av sekken – kan det formuleres som en erkjennelse av at vi har møtt den moralske veggen som Kant satte opp: Vi kan ikke løse alle problemer, kan ikke hjelpe alle, for i den virkelige verden er vi på ett eller annet punkt nødt til å prioritere – om vi misliker det aldri så mye.
                  Men først og fremst: Husk at det er både penger og lidelse å spare på å være faglig gode til å vurdere om pasienten egentlig har nytte av behandling.


«
En ‘propp’ snakker ut – om aldersgrense for professorer». Universitetsavisa NTNU 18.2.2010.

Diskusjonen om aldersgrense i vitenskapelige stillinger går høyt om dagen. Et synspunkt som har vært fremført, er at gamlingene som ønsker å fortsette, blokkerer for yngre, fremadstormende forskere. Eksempelvis skriver Forskerforum: "Eg meiner at eldre professorar er ein stor ressurs for universitetet, men dei eldre er jo også proppar i systemet."
 
"Nokon må gå av for at det skal kome nye inn", seier Kåre-Olav Stensløkken, postdoktor ved Det medisinske fakultetet, Universitetet i Oslo. Han er også styremedlem i Forskerforbundet.
                  UAs redaktør befinner seg i samme gate når han skriver at "det er et strukturelt problem dersom universitetene opplever en opphopning av eldre professorer, som fungerer som en propp i systemet slik at unge forskere ikke slipper til".
                  Undertegnede er professor og 50 år gammel. Objektivt sett er også jeg en slik "propp". Hadde jeg sagt opp, kunne nye og friske krefter sluppet til. Og ved nærmere ettertanke kunne jeg gjerne gitt meg allerede nå; føler vel at jeg har forelest, veiledet og sensurert nok her i livet, så en tilværelse med kun forskning virker fristende. Så dersom mitt fakultet er villig til å betale full ventelønn for meg de neste 20 år, skal jeg rydde kontoret på dagen og pelle meg ut.
                  Problemet er bare at den som etterfulgte meg, selv ville bli en "propp". Han eller hun ville blokkere for enda yngre fjes - som så i neste omgang vil lide samme skjebne som propp når de etterhvert overtar. Propp-argumentet er derfor, med respekt å melde, absurd.
                  Konklusjon er således at "vi er alle proppar", for å vri litt på Einar Førdes "vi er alle sosialdemokratar". Ingen går fri; ikke en gang postdoktorer i medisin og redaktører. Men på sikt vil de unge hjerner garantert slippe til; det er jo bare et tidsspørsmål før så skjer - "In the long run we are all dead", påpekte økonomen Keynes. Så la oss kalle en spade for en spade: Det hele dreier seg om en forskyvning av tidspunktene for utgang og inngang. Påfyll blir det uansett.
                  Personlig har jeg intet imot "opphopning av eldre professorer", som Oksholen formulerer det. Tvert i mot, slike folk har usedvanlig mye å fare med - i motsetning til enkelte yngre jyplinger, som har betydelig mindre innsikt, gjerne kombinert med et ego som ikke bare er oppblåst men bent frem overvektig.
                  Til slutt vil jeg berømme professor Ivar Bjørgen for hans utrettelige og utsøkt velformulerte kamp for seniorene. Et eksempel er hans kronikk Aldersgrenser som diskriminering i dagens Adressa.


«En undermålers bekjennelser». Universitetsavisa NTNU 29.1.2010.

Kjære NTNU-kolleger i vitenskapelige stillinger! I dagens Aftenposten får vi passet påskrevet så det holder - og kan dermed neppe ønske hverandre god helg (i stedet må vi nok bruke helgen på å trøste hverandre etter beste evne).
 
"Det er ondskapsfullt, men det sies at universitetet ikke er noe sted for genier. Det blir ofte sagt at de som gjør det best, er de middelmådige", sier Helene Uri. (Aftenposten.)
                  Hun sa i sin tid opp jobben som språkforsker ved UiO. Det synes nå rimelig å anta et den viktigste grunnen til dette var at hennes genialitet ikke hadde levelige vilkår ved universitetet.
                  For meg personlig er imidlertid dette dystre nyheter. Ettersom undertegnede ikke en gang er blant dem som gjør det best, faller jeg til og med utenfor kategorien "middelmådig". Jeg har lenge klamret meg til håpet om at jeg i det minste er en middelmådig forsker, men der ble altså den illusjonen knust en gang for alle. På denne bakgrunn er det godt at jeg har fjernet skiltet på kontordøren min hvor det sto: "Senter for middelmådig forskning" - tenk å skryte på seg slikt ...
                  For øyeblikket er jeg for deprimert til å ta den logiske konsekvensen av det ovenforstående. Men hvis jeg klarer meg gjennom helgen, skal jeg mandag morgen sette opp et nytt skilt: "Senter for undermåls-forskning".
                  Det er ikke behagelig å bli realitetsorientert, men det er en høyst nødvendig smerte for at man skal kunne "vokse" og "komme videre i livet". Så tusen takk, Helene!


«Legers motstand mot dødshjelp». Aftenposten 29.6.2009.

Kari Vigeland trekker frem sammenhengen mellom religiøsitet og motstand mot eutanasi (22. juni). Langt mer interessant er den internasjonalt dokumenterte sammenhengen mellom legers yrkesmessige nærhet til alvorlig syke og døende pasienter, og deres sterke motstand mot eutanasi.
                  Hvorfor er det slik? Fordi de har erfart at følgende påstand fra Vigeland ofte er langt unna sannheten: «Den alvorlig syke er selv best i stand til å treffe avgjørelser som har med eget liv og egen død å gjøre.» Pasienters evne til å handle autonomt kan være sterkt redusert, ja bortimot ikke-eksisterende, på grunn av en rekke svært plagsomme symptomer som uro, hallusinasjoner, konsentrasjonsproblemer, redusert bevissthetsnivå, problemer med hukommelsen, affekt og vrangforestillinger.

 
Eksistensiell krise
Smerter gjør det vanskelig å tenke klart. Fatigue, dvs. trøtthet/utmattethet er utbredt hos kreftpasienter, og kvalme og oppkast kan dominere det daglige liv. Dyspné, dvs. kortpustethet/åndenød, kan ledsages av den panikkskapende følelsen av å bli kvalt. Desperasjon og dyp fortvilelse, og en sterk opplevelse av meningsløshet – altså eksistensiell krise. Studier i flere land viser at deprimerte pasienter er mest interessert i dødshjelp, og klinisk depresjon hos alvorlig syke er både underdiagnostisert og underbehandlet. Evnen til rasjonell overlegning er i slike situasjoner betydelig svekket.
                  Det er påfallende hvor lite psykolog og dødshjelpforsker Vigeland er opptatt av slike forhold. Hennes argumentasjon omkring pasientautonomi hører mest hjemme i et filosofisk seminarrom, ikke i den kliniske virkeligheten.
 
Umoralsk
Men heller ikke i seminarrommet ville det gått bra. Det er lenge siden Immanuel Kant påpekte det selvmotsigende og irrasjonelle – og dermed umoralske – i å bruke sin autonomi til å ødelegge den samme autonomien. Pasienter som begår selvmord med en leges hjelp, eller leger som dreper pasienter med medisiner, krenker derfor mennesket «som mål i seg selv», som Kant formulerte det. Det kan neppe kalles humanistisk.
 

«
Eldre og dødshjelp». Aftenposten 2.6.2009.

«
Diskriminerende dødshjelp» (med Syse A). Aftenposten 10.5.2009.

«
Absolutt siste om instituttstyrene». Universitetsavisa NTNU 9.3.2009.

«
Avsluttende om instituttstyrene». Universitetsavisa NTNU 6.3.2009.

«
Mer om instituttstyrene». Universitetsavisa NTNU 4.3.2009.

«
Om nye instituttstyrer». Universitetsavisa NTNU 3.3.2009.

«
NTNU og egenreklame». Universitetsavisa NTNU 9.5.2008.

«
Slagord er tull uansett». Universitetsavisa NTNU 2.7.2007.

Ruth Sherry prøver å dra en distinksjon mellom Harvards slagord "Veritas" og MITs "Mens et manus" på den ene siden, og NTNUs ”Det skapende universitet” på den andre.
                  De to førstnevnte, skriver hun, ”er tenkt å bli, og har vært, evigvarende. De forandrer seg ikke med trender”. Men dette argumentet holder ikke. For akkurat det samme kan man si om NTNUs slagord.
                  Det er vel ikke slik at man en gang i fremtiden slutter å være skapende? Kan vi tenke oss at det skulle gå av moten og bli ”utrendy”?
                  Saken er at slagord er og blir overflødig kakepynt og plattheter (”stating the obvious”). Er det bare Harvard som søker sannheten? Og er kombinasjonen tanke og hånd forbeholdt MIT? Det hjelper ikke at Harvard har omfavnet ”Veritas” i 400 år; det er like håpløst for det.
                  Allan Krill skriver at det holder med bokstavene NTNU og logoen (Bruno Oldanis ”tørketrommel”, som jeg faktisk synes er ganske kul). Som sagt er det det jeg selv bruker i PowerPoint.
                  Men det kunne være et poeng å tilføye kun ”Norway” på den engelske malen. Tar man med ”Trondheim” også, eller bare, ser det ut som vi tilhører ”trondheimsavdelingen” av NTNU. At det med andre ord finnes flere avdelinger andre steder.
                  Dette var, etter det jeg har forstått, begrunnelsen for at man i sin tid fjernet ”Trondheim” i alle offisielle sammenhenger der NTNU-navnet ble brukt. Fornuftig, altså.



«
Dødshjelp fra elfenbenstårnet» (med Syse A). Dagbladet 10.4.2007.

Reidar Pedersen spør oss (18.3.) «hvor sannsynlig» vi tror det er at lindrende sedering til døende «ikke vil framskynde døden?» Den mest omfattende studien av bruken av denne spesialbehandlingen ble publisert i februarnummeret av Journal of Palliative Medicine. Et internasjonalt ekspertpanel konkluderer med at når den brukes korrekt, har behandlingsformen høyst sannsynlig ikke noen livsforkortende effekt.
                  Ifølge Per Nortvedt (20.3.) er det «i strid med allmenne aksepterte etiske prinsipper at pasienter ikke skal ha rett til å nekte medisinsk behandling hvis de er kompetente til å ta slike beslutninger». Det framgår av våre innlegg at vi er enig i synspunktet, men at det må ha sine grenser i livstruende situasjoner. Dette er bakgrunnen for helsepersonelloven § 7, men denne bestemmelsen har fått et for absolutistisk preg. Som vi har påpekt, krever bestemmelsen en tolkning med bruk av flere rettskildefaktorer.
                  NORTVEDT TAR til orde for at selvbestemmelsesretten bør gjelde absolutt, «uavhengig av om pasienten er døende eller ikke». Han mener dermed at helsepersonell ikke skal gripe inn overfor en 18 år gammel jente med alvorlig spiseforstyrrelse som er i livsfare. Vi tviler på at det i en slik situasjon er god medisinsk etikk å hevde: «Vel, det er hennes liv. Hun må få lov til å bestemme selv.» Her vil nok et helt annet, allment akseptert etisk prinsipp ta over: At man noen ganger, av ren omsorg, plikter å redde mennesker fra seg selv (paternalisme).
                  På dette punktet ble lovgivningen for øvrig tydeliggjort fra årsskiftet 2007, uten at vi har sett Nortvedt hevde at endringene er i strid med autonomiprinsippet. Vårt hovedankepunkt mot tilnærmingen til Pedersen og Nortvedt er at de nekter å ta innover seg at klinikere, etikere og jurister må forholde seg til normer som tilsynelatende er i konflikt med hverandre, og like fullt komme fram til et faglig forsvarlig resultat i det konkrete tilfellet basert på en avveining av kryssende hensyn. De har en påfallende tro på at det kan oppstilles et enhetlig normverk som klart vil kunne skille «riktig» fra «galt». Hver dag erfarer leger at de står i valgsituasjoner som innebærer «rotten choices», og jurister lever godt med - og av - å håndtere regelkollisjoner og interessekonflikter.
                 
VÅRE PÅPEKNINGER av slike problematiske sammenhenger gjør at Pedersen mener vi sitter i elfenbenstårn, mens vi ifølge Nortvedt er på vidvanke. Det er ikke så lett å gjøre begge deler samtidig, men vi lever godt også med denne tilsynelatende selvmotsigelsen.


«
Legers plikter overfor døende» (med Syse A). Dagbladet 2.3.2007.

I ET LENGRE tilsvar til vårt innlegg 18. februar, stiller lege og stipendiat Reidar Pedersen oss en rekke spørsmål. For å understreke tyngden i sitt innlegg, titulerer han seg Koordinator for Kliniske etikk-komiteer. Likevel er han mer opptatt av å tilkjennegi ulike juridiske synspunkter enn etiske betraktninger. «Har leger en plikt til å forkorte liv?», spør Pedersen retorisk allerede i overskriften.
                  Svaret er «ja», for eksempel når samtykkekompetente døende pasienter nekter livsforlengende behandling med hjemmel i pasientrettighetsloven § 4-9. Da har legen en lovpålagt plikt til å respektere dette ønsket. Ved å ikke fortsette med, eller ved ikke å starte, livsforlengende behandling, medvirker legen dermed - gjennom sin behandlingsunnlatelse - til at pasientens liv forkortes. Et eksempel kan være at en svært alvorlig syk, døende pasient med omfattende organsvikt ikke får mer antibiotika og derfor dør relativt raskt når neste infeksjon setter inn.
                  VED BEHANDLING av kritisk syke småbarn tas det stadig oftere beslutninger om behandlingsunnlatelse. Dette er etisk - og rettslig - forsvarlig når medisinsk behandling bare forlenger lidelse og trekker ut dødsprosessen. Ved St. Olavs Hospital viser en undersøkelse publisert i Legetidsskriftet i 2004 at blant svært syke barn døde 65 % etter at behandling var avsluttet, 17 % døde etter at behandling var tilbakeholdt, mens 19 % døde på tross av maksimal behandling. De fleste dør altså ved at livet forkortes gjennom behandlingsavslutning. Pasienter innlagt ved palliative (lindrende) spesialenheter er nesten utelukkende dødssyke kreftpasienter med svært plagsomme symptomer. Disse har gjerne en forventet gjennomsnittlig levetid på et halvt år eller noe lenger.
                  Vi noterer oss med interesse - og med en viss undring - at Pedersen likevel ikke vil kalle disse døende, ettersom han argumenterer for å innsnevre gruppen av døende til pasienter som har «timer, dager eller få uker igjen å leve». Hvorfor det er så maktpåliggende å få gjennomslag for et slikt syn, er vanskelig å forstå ut fra en medisinskfaglig, rettslig og, ikke minst, en etisk synsvinkel.
                  VIDERE SPØR Pedersen om «hvor lang gjenstående levetid mener Materstvedt og Syse at pasientene bør ha for at plikten de foreskriver skal gjelde». Spørsmålet avslører manglende forståelse for reguleringen i pasientrettighetsloven § 4-9. Bestemmelsen skal ikke tolkes antitetisk. Den regulerer bare de forhold som ordlyden konkret omfatter. Ikke-døende - hvem enn dette måtte være - har fremdeles en rett til å samtykke til eller nekte behandling. Dette framgår av pasientrettighetsloven § 4-1. Denne må igjen ses i sammenheng med helsepersonelloven § 7, som pålegger helsepersonell en handlingsplikt i klare nødssituasjoner. I slike situasjoner kan pasientens motstand mot behandling settes til side med loven i hånd.
                  Men ikke minst må pasientrettighetsloven § 4-9 ses i lys av helsepersonelloven § 4, som krever at all helsehjelp både skal være «forsvarlig» og «omsorgsfull». Alminnelige rimelighets- og godhetsbetraktninger kommer også inn ved slike avgjørelser, som når det blir besluttet å tilbakeholde behandling hos svært syke pasienter. Rettskildebildet er altså et helt annet, og langt mer sammensatt, enn det Pedersen legger til grunn.
                  DET ER selvfølgelig ikke mulig å definere en gang for alle, gjennom en eksakt angivelse av forventet levetid, hva som er en «døende pasient» etter pasientrettighetsloven § 4-9. Dette er en rettslig standard hvis innhold vil kunne endre seg over tid, blant annet i samsvar med endringer i medisinskfaglige holdninger.
                  Pedersen spør videre om vi mener at Den norske lægeforenings retningslinjer for lindrende sedering til døende bør «revideres snarest». Disse begrenser bruken til situasjoner der «behandlende lege antar at pasienten har få dager igjen å leve». Vi mener altså at Kelly Taylor, som i følge opplysningene kan leve bortimot ett år til, bør kunne få lindrende sedering, men bare dersom hennes sterke plager ikke kan lindres med mer konvensjonell smertebehandling. Unødig ressursbruk er dessuten ikke etisk forsvarlig. Der er vi enige med Pedersen.
                  DET ER IKKE vår oppgave å fortelle Legeforeningen hva den bør gjøre eller mene, selv om Pedersen ber oss om dette. Legeforeningens retningslinjer er særlig viktige fordi de beslutninger vi her diskuterer, i siste instans tilligger behandlende lege. Slike retningslinjer kan alltid diskuteres fra en medisinsk-etisk og en juridisk synsvinkel. Det er vårt syn at Legeforeningens retningslinjer framstår som noe for snevre, dersom de tolkes som lovregler. Å åpne for lindrende sedering utover en helt siste sluttfase, er et kontroversielt standpunkt. Det er vi klar over. Men om dette er rettslig forbudt (aktiv dødshjelp) eller ikke, kan ikke leses ut av nevnte retningslinjer. Det vil måtte bero på en bredere helhetsvurdering.
                  ET BEGREPSMESSIG skille mellom «hjelp til å dø» og «hjelp til døende» kan kanskje virke oppklarende. Førstnevnte innbefatter eutanasi og (lege-)assistert selvmord. I begge tilfeller er intensjonen å ta livet av pasienten. Prosedyrene er derfor henholdsvis legens injeksjon av dødbringende medikamenter, eller pasientens eget inntak av en overdose medikamenter.
                  Hjelp til døende er derimot ikke handlinger som har døden som formål. Tilbaketrekning av behandling er her den mest vanlige prosedyren. Men personer som ikke får adekvat medisinsk hjelp som døende, kan i sin fortvilelse ønske livet av seg. Taylor synes eksempelvis å ha vurdert assistert selvmord i Sveits. Beklageligvis er det mange smerteplagede pasienter som fortsatt ikke får nødvendig hjelp. Det skyldes manglende kompetanse, mangel på ressurser, samt fordommer hos helsepersonell som tror at eksempelvis store doser morfin vil ta livet av pasientene, eller gjøre dem til narkomane.
                  AVSLUTNINGSVIS vil vi bemerke det påfallende i at Pedersen gjennom sitt lange innlegg ikke kommer med egne betraktninger av betydning for debatten. I stedet ber han om at vi svarer på ulike spørsmål han tydeligvis finner maktpåliggende å få besvart. Det finnes mer effektive tilnærmingsmåter for å belyse vanskelige etiske og rettslige spørsmål, slik at vi alle kan bli klokere. Kanskje Pedersen har forlest seg på den sokratiske metode, og derfor mener at et «spørsmåls-bombardement» uansett er av det gode?


«
Når en minister abdiserer» (med Syse A). Aftenposten 1.3.2007.

I et intervju med Kanal 24 nylig sa justisminister Knut Storberget at han ville ha valgt aktiv dødshjelp om han var dødssyk. Han fortalte også at han vil overlate til helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad å utvikle politikken på dette feltet.

Friske mennesker kan ikke vite hva de ville velge dersom de var dødssyke, heller ikke Storberget. Både klinisk erfaring og forskning viser at viljen til å leve er svært sterk blant dødssyke.
 
Advarte mot utvikling
Området aktiv dødshjelp er hans eget. Rettsreglene finnes i straffeloven. Temaet ble sist behandlet i Stortinget i 2005. Nye alminnelige bestemmelser fikk da allmenn tilslutning. Følgende særuttalelse påkaller interesse: "Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil på det sterkeste advare mot en gradvis utvikling mot legalisering av medlidenhetsdrap og aktiv dødshjelp ved at man åpner for straffritak gjennom nødrettsbetraktninger. Straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger var et viktig skritt i utviklingen mot egen lov om aktiv dødshjelp i Nederland. Disse medlemmer er opptatt av at dagens reguleringsmåte, slik den er slått fast i Sandsdalen-dommen fra 2000, skal videreføres."
 
Fraskriver seg ansvar
Blant komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet finner vi nåværende justisminister Knut Storberget. Det er derfor underlig at han, etter å ha deltatt i et langvarig arbeid i justiskomiteen med disse spørsmålene, fraskriver justissektoren det videre ansvaret for problemområdet. Enda mer påfallende er det at Storberget finner spørsmålene så vanskelige at man ikke "må ha klare bastante politiske meninger om dem". Det er jo nøyaktig slike meninger som uttrykkes gjennom den siterte særuttalelsen.
 
Privatperson og politiker
En justisminister må vite at skillet mellom privatperson og politiker er illusorisk når det gjelder et så viktig tema som aktiv dødshjelp. Det Storberget her har gjort, kan betegnes som "å begå en Bekkemellem". Det vil si at en minister tror at hypotetiske spørsmål om kontroversielle temaer kan besvares som privatperson, også innen eget fagområde.
                  Det er menneskelig å være ubetenksom i et radiointervju. At Storberget i samme intervju abdiserer som justisminister, er mer problematisk.
 

«Ikke dødshjelp» (med Syse A). Dagbladet 18.2.2007.

Kelly Taylor er 30 år gammel engelsk kvinne, som er sengeliggende pga. flere svært alvorlige og smertefulle sykdommer/tilstander. Hun antas å ha mindre enn ett år igjen å leve. Hver eneste dag lider hun under store smerter som helsetjenesten hittil ikke har klart å lindre på en tilfredsstillende måte med vanlig behandling. Lindrende sedering til døende innebærer at en pasient fratas bevisstheten og dermed ikke lenger opplever plagene.
                  Behandlingsformen er inngripende fordi pasienten legges i koma og ikke lenger kan kommunisere med pårørende eller handle autonomt. Ofte dør pasienten i denne tilstanden ettersom det å vekke vedkommende kan være jevngodt med å påføre ny lidelse. Taylor ber nå om å få slik behandling.
                  Men hun ber om noe mer også: At det ikke gis kunstig næring eller væske etter at hun er lagt i koma. Legene i England vil ikke etterkomme forespørselen fordi de mener det i realiteten vil være å gi eutanasi ved at behandlingen fremskynder døden. De vil dermed ta livet av henne. Andre har i tråd med denne tankegangen beskrevet behandlingsformen som «langsom eutanasi».
                  Vi vil bestride at denne saken dreier seg om dødshjelp. Taylor ber om at symptomene lindres, ikke om å bli tatt livet av. Det er både en klinisk og en etisk plikt å gi denne spesialbehandlingen i et så ekstremt tilfelle som dette synes å være. Man kan dessuten ikke med sikkerhet si at den vil fremskynde døden.
                  Å avbryte næringstilførselen vil derimot klart føre til livsforkorting. Det betyr likevel ikke at vi her står overfor aktiv og derved straffbar dødshjelp. Eksempelvis gir den norske pasientrettighetsloven døende rett til å forkorte eget liv, gjennom å nekte livsforlengende behandling. Det er nettopp det Taylor nekter å motta, etter at hun eventuelt er fratatt bevisstheten.Hensikten med lindrende sedering er som nevnt å behandle pasienten, mens hensikten med eutanasi er å ta livet av vedkommende.
                  Men det kan innvendes at konsekvensen av disse prinsipielt og klinisk forskjellige tilnærmingsmåtene i denne situasjonen ikke er særlig stor. I begge tilfeller utslettes selve personen. Og dersom Taylor får sitt ønske oppfylt, vil døden, som ved eutanasi, komme raskt når kunstig næringstilførsel holdes tilbake. Like fullt vil vi hevde at det her dreier seg om behandling og aktiv tilbakeholdelse av behandling og ikke aktiv dødshjelp.


«Fragell feilinformerer» (med Syse A). Dagbladet 23.1.2007.

DØDSHJELP: Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, påstår i Dagbladet 19. januar at «all forskning viser at» behandlingsformen lindrende sedering til døende «i mange tilfelle forkorter livet».
                  Det stemmer ikke. I en Lancet-artikkel fra 2003 gjennomgås det som finnes av data om temaet, og det er ikke mulig å påvise at denne spesielle behandlingsformen har livsforkortende effekt. Det samme gjelder for vanlig symptomlindring med kraftige medisiner. Tvert i mot tyder data på at dødssyke pasienter som får begge typer avansert behandling, lever lenger enn dem som ikke får den. Uansett er den etisk relevante forskjellen at behandlingen ikke gis med livsavsluttende hensikt, men for å sikre pasienten med en helt uhelbredelig sykdom i en svært plagsom sluttfase en verdig tilværelse.
                  I Aftenposten 7. januar skriver Fragell at ideen om selvmordspiller til gamle livstrøtte «har ingen tilslutning blant organisasjoner som ønsker adgang til dødshjelp for uhelbredelige syke med uutholdelige lidelser». Det er også feil. Den mest innflytelsesrike dødshjelporganisasjonen i verden er den nederlandske NVVE (http://nvve.nl), etablert i 1973. Siden 2002 har NVVE gått i bresjen for det de kaller en «last will pill». De har også foreslått at slike piller deles ut som et prøveprosjekt.


«
Kort vei fra rett til plikt» (med Syse A). Aftenposten 4.1.2007. 

DØDSHJELP. Lege Pål Gulbrandsen presenterte i en kronikk 27. desember tankevekkende synspunkter om dødshjelp. Han frykter at en eventuell rett til å be om dødshjelp kan medføre en senere plikt til det samme, særlig blant gamle pasienter.
                  Vi har ingen kunnskap om hvorvidt pasienter faktisk opplever en slik plikt der dødshjelp er legalisert. Heller ikke i Nederland foreligger det pasientrettet forskning om dette. Det vi har, er forskning på legers praksis og holdninger, og legers oppfatninger av hvorfor enkelte av deres pasienter ber om dødshjelp. Forskerne har vært nøye med å presisere at vi derfor ikke vet hva pasientene selv mener.
                 
Overraskede forskere. I en studie ble ulike symptomer hos 138 nederlandske kreftpasienter med en ventet levetid på under tre måneder vurdert og klassifisert. 32 pasienter ble funnet å være unormalt deprimerte. Av de 138 pasientene ba 30 om eutanasi. Slik forespørsel ble fremsatt fire ganger hyppigere blant deprimerte enn blant de ikke-deprimerte. Funnet overrasket forskerne, som trodde at forespørsler om dødshjelp var veloverveide. Dette er et lovoppstilt krav som kan være oppfylt selv ved depresjon.
                  Men særlig det at ikke-deprimerte i langt mindre grad syntes å ønske dødshjelp, tilsier at forespørslene om eutanasi ikke nødvendigvis er rasjonelle. Mange gamle syke plages av depresjon og manglende livslyst, og antallet slike pasienter vil øke. Parallelt står vi overfor store utfordringer i eldreomsorgen – godt beskrevet i Gulbrandsens kronikk. I Nederland diskuteres nå om dødshjelp til livstrøtte eldre skal aksepteres innenfor lovens rammer.
                  Moralfilosofen Mary Warnock har sete i det britiske Overhuset. Hun støtter ikke bare forslaget til ny dødshjelplov i Storbritannia, men hevder også at eldre og skrøpelige har en plikt til å dø ved selvmord, for å spare sin familie for den belastningen de er, både psykologisk og økonomisk. Flere bioetikere er av samme oppfatning, og tilføyer at også samfunnsøkonomiske hensyn tilsier dette. Så overgangen er kort fra å tenke rett til å tenke plikt.
                 
Realistiske bekymringer. I en replikk 29. desember hevder Levi Fragell at Gulbrandsen benytter seg av «skremsler» om dødshjelp. Som vist er dette feil. Tvert imot lufter Gulbrandsen realistiske bekymringer. Samtidig er det viktig å understreke at gamle og alvorlig syke pasienter har anledning til å si nei til livsforlengende behandling. Men dette er ikke det samme som å bli tatt livet av, hverken fra en klinisk, etisk eller rettslig synsvinkel.


«
Abort og menneskerettigheter». Kronikk, Adresseavisen 1.12.2006.

Spørsmålene rundt abort og rettigheter er mange, og paradoksene står i kø.
 
TV 2 sendte 13. november en dokumentar om en abortklinikk i Barcelona. Her aborteres fostre som er hele 32 uker – altså 8 måneder – og som er friske. Disse ville ha overlevd om de hadde blitt født på det tidspunktet. Legene fremkaller hjertestans hos fosteret. Deretter igangsettes fødselen av det dødebarnet medikamentelt.
                  I Norge er grensen for «normal» abort 12 uker. I fjor gikk Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse og SVs landsmøte inn for å utvide til 16. I Sverige er grensen 18 uker. I Storbritannia er den 24 uker. Dette er omtrent to uker etter at man kan redde premature. To leger må imidlertid bekrefteat ønsket om abort tilfredsstiller kravene i abortloven av 1967. For eksempel er abort tillatt dersom en fortsettelse av svangerskapet vil bety økt «risiko» for «skade» på den «fysiske eller mentale helsen» til barn som kvinnen har fra før.
                  4 av 10 senaborter i Norge etter 12. uke skjer på ikke-medisinsk grunnlag. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2005 ble 221 av 580 senaborter innvilget av såkalt «sosiale årsaker» alene. Disse fostrene var altså velskapte. I loven heter det at etter 12 uker «kan svangerskapsavbrudd skje når . . . b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon». Etter 18 uker må det foreligge «særlig tungtveiende grunner» for abort. «Sosiale årsaker» er en slik grunn. Dog er det, uansett årsak, ulovligmed abort når det er «grunn til å anta at fostereter levedyktig». I praksis kan altså det bety etter 22. uke.
                  Noen hevder at vi burde ha fulle menneskerettigheter fra og med unnfangelsen. Andre relativiserer menneskeverdet ved å operere med mer eller mindre tilfeldige grenser for når fosteret ikke lenger kan betraktes som «fritt vilt». 12 ukers grensefor selvbestemt abort er et eksempel på en slik graduell tankegang.
                  Peter Singer er en verdenskjent filosof som mener grensen bør gå noen måneder etter fødselen, slik at man kan avlive nyfødte med alvorlige skader eller tilstander. Den nederlandske legen Eduard Verhagen tar til orde for at dette blir lovlig, og påstår samtidig at «i hele verden gjør leger slutt på livenetil nyfødte barn, diskret og ut av medmenneskelighet, men uten noen form for lovregulering» (VG 5.12.04).
                  I TV 2s dokumentar kaller en sentral dansk gynekolog den spanske klinikkens abortering av velskapte fostre på 32 uker for «mord». Vil hun si det samme om britenes praksis med abort av levedyktige fostre på 24 uker, eller er det ikke mord dersom vi trekker fra 8 uker? Hva skal vi kalle abort ved 12. eller 18. uke? «Svangerskapsavbrudd» lyder unektelig mindre ille enn «fosterdrap», men er det egentlig noen forskjell? Eller er det kanskje snakk om legitimte drap, og dermed ikke mord?
                  Et grunnleggende spørsmål innen filosofi og etisk teori er hvordan vi kan begrunne at mennesker har rettigheter i det hele tatt: Hva er det som gjør at vi bør respektere mennesket? I den vestlige verden har filosofen Immanuel Kant (1724-1804) betydd svært mye for tenkningen og lovgivningen når det gjelder individets rettigheter. Det enkelte mennesket har i følge Kant «uendelig verdi» og «verdighet» fordi det har evnen til å handle fritt. Det er denne evnen hos andre som gjør at vi opplever en «ærefrykt» for dem, og som dermed gjør at vi har en naturlig sperre mot å ta livet av våre medmennesker.
                  Kant gir ikke noe svar på hva den frie viljen består i, men påpeker at vi
opplever oss selv som frie. I praksis kan vi, så sant vi ikke er «sinnssyk i gjerningsøyeblikket» eller lider av alvorlig psykisk sykdom, alltid velge om vi vil gi etter for følelsene eller om vi vil følge (den moralske) fornuften. Det nytter derfor ikke å si at man f.eks. «ble revet med» av situasjonen og «kom i skade for» å være utro, nærmest som om det var et uhell man uforvarende havnet opp i. Nei, man valgte å la seg rive med.
                  Men har alle mennesker fri vilje? Vi ville ikke holde en ettåring moralsk ansvarlig for hans handlinger. Burde barnet dermed mangle rettigheter – slik Kant mener dyr mangler rettigheter fordi de ikke er «fornuftsvesen»? Hva med nyfødte, fostre på 8 måneder, eller et 12 uker gammelt foster? Ingen av disse har jo noen fri vilje heller, så hvordan kan vi da begrunne at de har rettigheter?
                  Ett svar kan være at uansett stadium, så er det snakk om arten
homo sapiens, og at det bør være kriteriet. Men da må vi også tilkjenne et befruktet egg retten til å leve, ettersom sammensmeltingen av egg- og sædcelle markerer at et nytt individ begynner å tikke og gå. I så fall er et graduelt syn på fosterets rett til liv forfeilet.
                  Mange som forsvarer abort benekter ikke at menneskelivet starter ved unnfangelsen. Men embryoer og, litt senere, fostre er ikke
personer, hevdes det. Og bare personer kan ha rettigheter, hevdes det også. Hva skal til for å kalles en person? At man har bevissthet om egen eksistens her og nå, og om at det finnes en fremtid, er en standardoppfatning. Har nyfødte en slik bevissthet? Singer sier nei, og det er grunnen til at han vil tillate «senabort» en god stund etter fødselen.
                  Kant sier at befruktningen er  «en handling gjennom hvilken vi har bragt en person inn i verden». En fortolkning av dette utsagnet er at fostre er
potensielle personer «hele veien» fra embryo-stadiet. De har person-egenskapene i seg, men kan ikke realisere disse så lenge de ligger i livmoren.
                  Hvor lenge etter fødselen må man så vente før man har med realiserte personer å gjøre? Og hva med premature som er så alvorlig skadde og handicappede at det er stor tvil om de i det hele tatt kommuniserer med omverdenen? «Hun smiler», sa en far om sin sterkt hjerneskadde datter, «men jeg vet ikke om det er til meg eller til taket».
                  Er datteren en person? Selv om svaret skulle være nei, er foreldrene glad i henne og ville selvsagt ikke si at hun ikke har rett til å leve. Så det later til at mye mer enn personstatus spiller inn. Heller ikke fri vilje synes avgjørende.
                  Spørsmålene rundt abort og rettigheter er mange, og paradoksene står i kø.


«
Erna Solbergs krigslogikk». Adresseavisen 31.10.2006.


«
Retten til å provosere». Aftenposten 5.10.2006. 

SKYLD ELLER IKKE SKYLD?
Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk har nå utgitt boken Truet av islamister. Da det sto på som verst, uttalte statsminister Jens Stoltenberg at redaktøren hadde "bidratt til" at vår ambassade i Damaskus ble satt i brann, og kalte trykkingen av Muhammed-karikaturene "en gal handling" (VG 6. februar). Videre sa Stoltenberg at "demonstrantene bruker" tegningene "som begrunnelse" for sine herjinger.
"Den type ord".
På spørsmål om han dermed mente at Selbekk har noe av skylden for at den norske ambassaden ble angrepet, svarte han: "Jeg kommer ikke til å bruke den type ord. Men jeg registrerer at de som demonstrerer reagerte på de tegningene."
                  Dette var slett ikke bra. Man trenger ikke å bruke ordet skyld for å anklage andre for å være skyldige. Hva annet enn Selbekks påståtte skyld i saken kunne være Stoltenbergs anliggende, da han uttalte seg som han gjorde?
Selbekk ikke skyldig.
Er så Selbekk "delvis" skyldig i opptøyene? Svaret er nei. Forfatteren Roy Jacobsen formulerte det meget treffende (VG 7.2.06): "Det er fortsatt sånn her i verden at den som begår en handling, selv har ansvaret for den. De som brenner ned en ambassade i Damaskus, har ansvaret, og ingen andre."
                  Konemishandlere sier gjerne at de slo fordi "hun provoserte meg" det er det konemishandlere "bruker som begrunnelse", for å benytte Stoltenbergs frase. Har den mishandlede dermed "bidratt til" at hun ble slått? Er volden med andre ord langt på vei selvforskyldt? Selvsagt ikke. Mannen valgte å slå. I USA er mannlige homofile blitt slått ihjel fordi deres blotte eksistens har provosert homofobe. Burde morderne dermed ha fått redusert straff, med den begrunnelse at de homofile selv "ba om det"? Absolutt ikke.
De som angriper er skyldige.
Israels ambassadør er i nøyaktig samme, absurde logiske bås som Stoltenberg når hun vil skyve deler av skylden for skytingen mot synagogen i Oslo over på fritenkere som Jostein Gaarder og Kåre Willoch.
                  Få har vel provosert mer til antisemittiske stemninger enn den israelske regjeringen selv med dens overdrevne voldspolitikk som rammer sivile uskyldige i Gaza og Libanon. Men det betyr ikke at den israelske regjeringen er "medskyldig" i angrepene på jøder her hjemme. De som angriper, er ene og alene skyldige.
Nødvendig for å tenke nytt.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre oppviste et halvhjertet forsvar for ytringsfriheten i striden om Muhammed-karikaturene. Å si at ytringsfriheten "bør brukes med ansvar og respekt" blir fullstendig feil og er bare diplomatprat i en trengt situasjon.
                  Allerede Sokrates brukte provokasjon som teknikk for å røske opp i vante forestillinger, og slik få folk til å tenke nytt og selvkritisk noe han måtte bøte med livet for. Hvor hadde vi vel vært i dag om ikke vitenskapsmenn, kunstnere, filosofer og andre rabulister, ofte med fare for eget liv, hadde provosert religioner og myndigheter med sine respektløse utspill? Vi hadde i alle fall ikke hatt et levende demokrati hvor alle og enhver fritt kan ytre seg - det være seg ateister, kristne, jøder eller muslimer.
                  Selv blir jeg kraftig provosert av dem som ønsker å begrense ytringsfriheten. Men de har all verdens rett til å ytre dette synspunktet. Retten til å provosere er selve livsnerven i en sivilisasjon tuftet på fri meningsutveksling.

«
Befruktede eggs menneskeverd». Dagbladet 11.6.2006. 

GENTEKNOLOGI: I Dagbladet 8. juni hevder min filosofikollega Jens Saugstad at «påstanden om at befruktede egg er formål i seg selv har menneskeverd er omtrent like kontraintuitiv som at mor Nille er en sten».
                  Saugstad er Kant-forsker. En av verdens mest kjente Kant-forskere er professor Otfried Höffe. I boken Medizin ohne Ethik? (2002) skriver han om terapeutisk kloning. Slik kloning innebærer at man tar livet av et befruktet egg. Dette, hevder Höffe, er «klart en instrumentalisering av menneskelivet». Sagt med andre ord: Det befruktede egget brukes som et rent middel. Videre mener han, med utgangspunkt i Kants moralfilosofi, at befruktede egg «er i en elementær forstand frie og selvlovgivende». Dermed har de menneskeverd.
                  SPØRSMÅLET ER ikke her hvem som har rett hva nå det skulle bety i filosofien. Poenget er at høyst oppegående filosofer akkurat som «Lønning synes altså å mene at befruktede egg åpenbart har menneskeverd», som Saugstad formulerer det. Så mor Nille-analogien må han dra lenger på landet med.
                  Jeg tar da forbehold om at også Höffe viser en «svak etisk forståelse» og snubler i en «moralfilosofisk misforståelse», og dermed ender opp med en «forvirret motstand», for å låne tre underholdende retoriske uttrykk fra Saugstad.
                  VI UTFORDRES av Saugstad til å velge «mellom enten å redde et befruktet egg eller et spedbarn ut av en brennende bygning». Hva om problemstillingen var «enten redde et spedbarn eller Saugstad»? En rendyrket nyttefilosof (utilitarist) ville kunne resonnere som følger: «Spedbarnet har hele livet foran seg, og for alt vi vet kan det vokse opp og bli en fremragende kreft- eller stamcelleforsker som vil redde millioner av liv og spare hundretusener for sykdom og store lidelser. Så det er ingen tvil om hvem vi bør redde.»
                  Dette betyr ikke at Saugstad mangler menneskeverd. Men beklageligvis for ham gis spedbarnet her «forkjørsrett». Beklageligvis for det befruktede egget vil vi velge å redde spedbarnet.

«
Plikten til organdonasjon» (med Hegvik J-A). Aftenposten 31.5.2006.

Donasjonsdebatten. Leif Magne Vollan hevder at vi «ønsker.. . . å forberede pasienter som fortsatt er i live for donasjon» (Aftenposten 22. mai). Det er feil. Enkelte pasienter ønsker dette for egen del, ikke vi. Noen ganger er alle forsøk på å redde pasientens liv fånyttes. Da vil man innstille alle behandlingstiltak, ettersom den alvorlig syke vil dø uansett hva man gjør.
                  Spørsmålet er om det likevel kan være forsvarlig å overføre en døende pasient til intensivavdelingen. I så fall er ikke hensikten å helbrede, men å holde vedkommende kunstig i live inntil hjernedød inntrer. Deretter er uttak av organer lovlig og mulig. Denne prosedyren kalles «elektiv ventilasjon» og er, som all donasjonspraksis, basert på pasientens ønske om å uselvisk hjelpe andre hvis hans liv ikke står til å redde.
                  Vi argumenterer for hvorfor dette er etisk forsvarlig, men anbefaler likevel ikke (av ulike årsaker) at det blir normal praksis. Elektiv ventilasjon er ifølge Vollan «et svært tvilsomt virkemiddel, og oppsiktsvekkende når det kommer fra en donoransvarlig lege». Han sier ikke hva det påstått tvilsomme skulle bestå i. Det er dessuten feil at nevnte lege ønsker dette. Som sagt er dette noen pasienters ønske. Er det da etisk riktig av en donoransvarlig lege å nekte å gjennomføre pasientens vilje?
                  Nei, mener vi. Vollan hevder at vi «kun ser det som viktig å respektere viljen til å donere – ikke dem som sier nei». Vi har ikke uttalt oss om sistnevnte gruppe. Men et hovedpunkt i vårt innlegg er nettopp respekt for avdødes vilje. Hvordan kan vi da tillegges det syn at et nei er «mindre verdt» enn et ja? Det mener vi selvsagt ikke.
                  Dette står ikke i motsetning til det vi sier om en plikt til å donere når man er død, et synspunkt vi begrunner ut i fra Kants etikk. «Å tilskrive en moralsk plikt sier at å gjøre noe annet er noe man kan klandres for», skriver Vollan. Korrekt. Men det er ikke det samme som å «pålegge» andre en slik plikt. Enhver står fritt til å være uenig og å handle deretter.


«
Moralsk plikt å donere» (med Hegvik J-A). Aftenposten 16.5.2006.

Dømmekraft. Aftenposten skriver på lederplass 11. mai: «Dagens lovverk gir anledning til å gjøre bruk av organer uten samtykke, men det praktiseres ikke. Den medisinsk-etiske praksis er her strengere enn loven. Det er sunn dømmekraft. Å donere et organ er selvsagt ikke en plikt for noen.»
                  Det er slett ikke selvsagt. Tvert imot kan det hevdes å være en almenmenneskelig plikt vi har overfor hverandre. Det synes ganske så klart at vi har en moralsk plikt til å redde en person fra drukningsdøden, så lenge vi kan gjøre dette uten å sette eget liv i fare. Et menneske som har valgt å gi sine livreddende organer til andre når han eller hun dør, har intet å tape. Organdonasjon kan derfor begrunnes pliktetisk.
                  Men det lar seg også begrunne fra en rent egoistisk synsvinkel. Hvem som helst kan når som helst havne i en situasjon hvor han eller hun trenger et livreddende organ. Derfor gjør vi alle klokt i å ønske at flest mulig er villige til å donere.
                  Leif Magne Vollan skriver 12. mai: «Innhøsting av organer bryter med basisformuleringer i legeetikken om at man ikke skal gjøre skade på pasienten, og at behandling skal skje av hensyn til pasienten». Dette er en fortolkning vi vil bestride. Prinsippet om ikke å skade har to viktige kvalifikasjoner: Legen må ikke skade pasienten mot dennes vilje, og skaden må ikke være unødvendig. Eksempel: Radikal hjertekirurgi innebærer inngrep som skader pasienten i betydelig grad (bl.a. oversaging av brystbenet). Men den påførte skaden er med pasientens samtykke, og operasjonen er medisinsk nødvendig.
                  Selv om man godtar postulatet om at uttak av organer er å skade den avdøde – noe som er en tvilsom påstand – så er dette, når vedkommende har gitt tillatelse, i tråd med respekt for pasientens selvbestemmelse (autonomi): Han har selv valgt å bli «skadet» på denne måten. Dette skjer nettopp av hensyn til pasienten: Man respekterer hans siste vilje om å donere.
                 
Dødes vilje. Vollan synes å mene at uttak av organer utelukkende er motivert ut fra hensynet til andre trengende pasienter. Dette trenger overhodet ikke å være tilfellet. Tvert imot er det motivert ut i fra ønsket om ikke å krenke den avdøde som et fritt og selvstendig tenkende individ, som selv ønsker organdonasjon hvis all behandling er nytteløs. At vedkommende nå er død, er ikke en relevant innvending. Også døde kan ha en vilje. Hvis vi bestrider det, må ethvert testament betraktes som ugyldig.


«
Pinlige språkfeil fra NTNU». Universitetsavisa NTNU 6.4.2006.

Nylig tikket det inn en epost fra rektor inneholdende spørreundersøkelsen om samlokalisering. Nederst i eposten står det, foran lenken til undersøkelsen: ”The questionnaire is available both in norwegian and english.”
                  Dette er feil skrivemåte. Det skal være ”Norwegian” og ”English” – med store bokstaver. Ettersom vi skal bli så internasjonalt ledende her på berget, er det å anbefale som et minimum at man makter å skrive korrekt engelsk.
                  På bussen hjem fra jobb så jeg en NTNU-plakat som prøver å lokke studenter til vårt universitet. Ordlyd: ”Verden er full av problemstillinger. Noen må løse dem.” Jeg har aldri før hørt om noen som har ”løst” en problemstilling, langt mindre at det går an. Så det må være en meget spesiell kompetanse NTNU kan tilby.
                  Det går imidlertid fint an å forholde seg til, eller håndtere, en problemstilling. Det som eventuelt kan løses, er problemer. Hvis vi vil trekke til oss de beste studentene, er det ikke sikkert at disse blir veldig fristet til å begynne ved et universitet hvor man ikke kan skrive korrekt norsk i offisiell ”reklame”.


«
Rett til å dø – plikt til å dø». Kronikk, Dagbladet 30.3.2006. 

Med bakgrunn i Dagbladets reportasjer om organisasjonen Dignitas, som tilbyr norske medlemmer assistert selvmord i Sveits, drøfter Lars Johan Materstvedt en rekke spørsmål som reiser seg rundt den vanskelige debatten om retten til å dø.
 
DØDSHJELP ER et usedvanlig komplekst tema fordi det reiser enrekke spørsmål av medisinsk, etisk, juridisk, kulturell og religiøs art. I tillegg er temaet følelsesladd og eksistensielt, ettersom det berører oss på et meget privat plan: Det angår direkte hva vi har lov til å gjøre med vårt eget liv. I en moderne, sekulær og sterkt individualistisk kulturkrets som den vestlige er det kanskje ikke så mye som fortsatt er hellig.
                  Men selvbestemmelsesretten synes å være et unntak. «Jeg har selv rett til å bestemme over livet mitt», sier vi. Ut fra det resonnement at «døden er en del av livet», mener mange at det dermed bare er logisk at jeg også skal ha rett til å bestemme over min egen død. Det har vi da også til en viss grad. Pasientrettighetsloven gir alle voksne døende rett til å nekte livsforlengende helsehjelp. Konsekvensen kan da være at pasienten dør tidligere enn om behandlingen hadde fortsatt. Tankegangen er at noen ganger er omfattende medisinsk behandling fånyttes, ettersom den egentlig bare forlenger dødsprosessen. I tillegg kan behandlingen være skadelig. Da er det bedre å «legge inn årene» og avslutte behandlingen. Her snakker vi således om å la dø av sykdommen.
                  ER SÅ DETTE en form for dødshjelp? Det kommer an på hva man legger i begrepet. Her eksisterer det mange oppfatninger, og en omfattende definisjonsstrid. Hvis vi ser til Nederland, vil vi finne at det som her hjemme kalles «frivillig dødshjelp» inkluderer to beslektede fenomen: Eutanasi og legeassistert selvmord. Ut fra en over 30-årig praksis i Nederland kan eutanasi defineres på følgende måte: «En leges tilsiktede drap på en pasient ved å injisere medikamenter på pasientens frivillige og kompetente forespørsel». Det vanlige er å først gi sovemedisin, etterfulgt av injeksjon av et muskelavslappende middel som medfører at man slutter å puste, alternativt kalium som stanser hjertet. Legeassistert selvmord kan på sin side defineres slik: «En leges tilsiktede hjelp til en pasient i dennes selvmord, ved å skaffe tilveie medikamenter som vedkommende kan ta selv, på pasientens frivillige og kompetente forespørsel».
                  En sentral fellesnevner for disse to variantene er bruken av dødbringende medikamenter. På denne bakgrunn er ikke eksempelet med behandlingsavslutning dødshjelp.Det er det definitivt ikke i en nederlandsk kontekst heller. Når man avslutter livsforlengende, plagsom behandling, slutter man imidlertid ikke med enhver behandling. Da overtar den lindrende behandlingen, som tar sikte på å dempe eller nøytralisere flest mulig plagsomme symptomer. Her er det derfor snakk om «hjelp til døende», ikke «hjelp til å dø».
                  BØR SÅ DØDSHJELP være tillatt? Noen svarer «ja, så lenge det er selvbestemt». Et tilleggsargument er at ingen kan sette seg til doms over andres lidelse, ettersom all lidelse er subjektiv. Denne kombinasjonen av det vi kan kalle selvbestemmelses-argumentet og lidelses-argumentet ser man ofte i debatten. Men den som fremfører denne tilsynelatende meget overbevisende «kraftpakken», blir svar skyldig på følgende spørsmål: «Hvor skal man da sette grensen? Skal alle som er i stand til å bestemme selv, og som sier de lider mer enn de kan tåle, ha rett til å be om dødshjelp?» Svaret som følger logisk fra premissene, er «ja».
                  Mange som argumenterer for å legalisere dødshjelp, opererer med «dødelig sykdom» som krav. Men dette kravet er inkonsistent med de nevnte argumentene. For det vil innebære diskriminering av pasienter som eksempelvis er kronisk syke eller permanent og alvorlig skadde i ulykker, og som ikke orker å leve lenger. Hvorfor skal ikke disse, som kan lide mye lengre og mer enn dødssyke, få bestemme over sin egen død? I virkelighetens verden er det da også bare Oregon-loven om legeassistert selvmord som har dødelig sykdom som kriterium. Lovreguleringen i Sveits, Belgia og Nederland tillater dødshjelp langt utover dette. Mest ekstremt i Nederland, hvor legeassistert selvmord til psykiatriske pasienter har vært akseptert av Høyesterett siden 1994.
                  I dette landet hjelper også legene livstrøtte gamle til å begå selvmord. Høyesterett slo i 2002 fast at sistnevnte er lovstridig. Men en komité i den nederlandske legeforeningen gikk i 2004 inn for legeassistert selvmord til dem som ikke er syke i det hele tatt, men som «lider ved å være i live». Da er man langt over i eksistensialistiske betraktninger, og det er fristende å spørre om pasienten ikke burde oppsøke en filosof eller en teolog, snarere enn en lege. Hva man enn måtte mene om dét, så er utviklingen her i det minste uttrykk for at nederlenderne er konsistente: De tar selvbestemmelses-argumentet og lidelses-argumentet på alvor i praksis.
                  BLANT INTERNASJONALT KJENTE filosofer er det mange som støtter legalisering av dødshjelp. En av disse er den innflytelsesrike britiske moralfilosofen Mary Warnock, som har sete i Overhuset. Et eksempel på hvor viktig hennes tenkning er, er at rapporten som lå til grunn for en ny lov om forskning på befruktede egg, bærer hennes navn. I Overhuset foreligger det nå et forslag om legalisering av dødshjelp som Warnock støtter. I 2004 uttalte hun at eldre og skrøpelige burde ha en plikt til å dø ved å begå selvmord, for å spare sin familie for den belastningen de er, både psykologisk og økonomisk.
                  Warnocks posisjon er en sterk variant av det man i filosofien kaller utilitarisme eller nyttefilosofi. På verdensbasis er det gjort ytterst lite pasientrettet forskning omkring pasientenes syn på dødshjelp. Men det vi vet, er at interessen for dødshjelp er signifikant størst blant klinisk deprimerte pasienter og blant dem hvis liv er preget av håpløshet. Smerter synes å være langt mindre viktig. En ny nederlandsk studie dokumenterer at blant kreftpasienter har deprimerte fire ganger så stor risiko for å be om dødshjelp som ikke-deprimerte.
                  PASIENTER i livets sluttfase har en rekke symptomer som kan redusere graden av selvbestemmelse betydelig. Det kan dreie seg om vanskelig kontrollerbare smerter, utmattethet, pustevansker, kvalme og oppkast, forvirring, uro, angst, affekt, vrangforestillinger, hallusinasjoner og, som nevnt, depresjon. Leger som arbeider med døende er vel kjent med dette, og det er godt vitenskapelig dokumentert. Noen ganger er symptomene nærmest uutholdelige. Den kanadiske filosofen Neil Campbell skriver at dersom en pasients lidelse virkelig er uutholdelig, hvordan kan vi da vite at en forespørsel om dødshjelp er bestemt av pasienten selv og ikke fullstendig diktert av symptomene? Det synes klart at forestillingen om «frivillig, selvbestemt dødshjelp» her er meningsløs, konkluderer han.
                  Den nederlandske dødshjelploven har «uutholdelig lidelse» som krav, samtidig som bare selvbestemt dødshjelp er lovlig. Med utgangspunkt i Campbells resonnement kan vi spørre om ikke loven dermed har en innebygd selvmotsigelse: Kriteriet uutholdelig synes å utelukke kriteriet selvbestemt. Hittil har denne problemstillingen fått alt for lite oppmerksomhet i debatten om «retten til å dø».


«
Om boikott, 'kommunikasjonsplattformer' og 'sam'-lokalisering». Universitetsavisa NTNU 25.3.2006.

«
Professoral synsing av verste sort». Universitetsavisa NTNU, 24.2.2006.

«Ambulansepersonell og døende pasienter» (med
Hegvik J-A og Syse A). Kronikk, Dagens Medisin 23.2.2006.

«
Virkninger av visuell vold». Aftenposten 17.12.2005. 

«
Lorentzens respons». Universitetsavisa NTNU, 25.11.2005.

«
NTH må med!». Universitetsavisa NTNU 24.11.2005.

«
Åpent brev til Styret: opphev NTNU-navnet!» Universitetsavisa NTNU 22.11.2005.

«
Offiserers ytringsfrihet». Aftenposten 3.11.2005. 

Engasjert offiserskorps.
Forsvarsstabens Geir Anda forsvarer i Aftenposten 14.10. forsvarssjef Sverre Diesens utfall mot "illojale" offiserer som, ikledd uniform, offentlig har uttrykt uenighet med regjeringens Irak-politikk. I et innslag på TV fyrte Diesen av en salve om at slike offiserer "burde finne seg noe annet å gjøre". Anda siterer Diesens direktiv, ifølge hvilket det må "skilles mellom hva man uttaler seg om i uniform og i kraft av sin stilling, og hva man sier som privatpersoner med et politisk engasjement. Forsvarets sjefer pålegges å presisere dette for alt militært personell".
                  Skal du f.eks. delta i NRKs Standpunkt om et forsvarspolitisk tema, må du altså henge uniformen hjemme og trekke i sivil. Når programlederen ber deg presentere deg selv, må du jo svare som sant er: offiser i Forsvaret. Men tilføye: "Men jeg møter her utelukkende som privatperson." Enhver forstår at et slikt skille mellom person og profesjon er helt fiktivt og uttrykk for skrivebordsteori. Videre skriver Anda: "De som måtte være tilhengere av en annen praksis enn dette bør tenke nøye igjennom hvilken tillit folk ville ha til et forsvar der offiserene jevnlig sto frem i uniform og dermed tok sin fagmilitære autoritet til inntekt for politiske standpunkter." Deretter slenger han på en bemerkning om "den slags", som han tydeligvis mener kjennetegner totalitære stater og bananrepublikker.
                  Et særdeles lite vellykket forsøk på å parkere sine meningsmotstandere ved hjelp av billig retorikk, må man nok si. Personlig har jeg, både på bakgrunn av egen militærtjeneste og senere undervisning av offiserer og mange interessante diskusjoner med dem, meget stor tillit til våre offiserer og deres klokskap. I en tid hvor Norges militære operasjoner blir mer og mer globale, og vi stadig figurerer på Al-Qaidas liste over terrormål, er det mer ønskelig enn noensinne med et politisk engasjert offiserskorps som kan opplyse den demokratiske, diskuterende offentlighet. Aller helst i uniform, slik at vi skjønner alvoret.


«
Bioetikk som hastesak?». Aftenposten 2.6.2005.

Bioetisk lovgivning.
I dag skal sosialkomiteen avgi innstilling om et lovforslag fra John Alvheim og Harald Nesvik som åpner for forskning på befruktede egg. Til Vårt Land sa Alvheim 28.4.: "Dette har jeg jobbet for siden 1992. Det er min siste og viktigste avskjedssak i Stortinget. Jeg ønsker at dagens biolov skal være borte før jeg slutter."
                  I lovforslaget brukes Mehmet-saken som etisk og politisk brekkstang. Mehmet har ifølge forslagsstillerne "en dødelig arvelig sykdom". Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Gutten lider av blodsykdommen talassemi. Professor Torleiv Ole Rognum påpeker i Aftenposten 20.3.2004: "I tilfellet talassemi er leveutsiktene med tradisjonell behandling med blodoverføringer noe over 40 år. Ved benmargstransplantasjon fra vevstypeforlikelig frisk søsken er utsiktene til fullstendig helbredelse 90 prosent, med ikke-familiær giver 70 prosent." Dette betyr at talassemi ligner mye mer på en kronisk sykdom.
                  Den er altså dødelig på svært lang sikt med tradisjonell behandling, men har meget høy helbredelsesprosent ved benmargstransplantasjon. Uten behandling er sykdommen dødelig. Men det gjelder en rekke sykdommer. Også ubehandlet, alvorlig høyt blodtrykk kan ta livet av pasienten ved å forårsake hjerneslag eller hjerteinfarkt. Det følger ikke av det at slikt blodtrykk er en dødelig sykdom.
                  Alvheim og Nesvik mener det bør være tillatt å forske på overtallige befruktede egg, hvoretter disse "tilintetgjøres". Ordvalget er interessant og må berømmes for å være ærlig og direkte. Befruktede egg er potensielle, fremtidige personer. Hva er det da man gjør når man tilintetgjør dem? Før den nye bioteknologiloven ble vedtatt, fant det sted en omfattende høringsrunde. Synene var i mange tilfeller delte. Ikke overraskende, ettersom de etiske utfordringene og dilemmaene nærmest står i kø i feltet for bioetisk lovgivning.
                  Det er også konsekvensrikt å vedta lover i et etisk minefelt: Det kan være meget vanskelig å trekke tilbake vedtatte og institusjonaliserte behandlingstilbud, selv om man i ettertid finner disse etisk uakseptable. Problemstillingen er da gjerne denne: Hvis noe var lovlig og etisk akseptabelt i går, hvordan kan det da ha seg at det ikke er det i dag? Det finnes derfor mange og gode grunner til ikke å gjøre intrikat og kontroversiell bioetikk til hastesak. Det er forståelig at Alvheim ønsker å utrette mest mulig før han lukker døren etter seg. Men en slik privat motivasjonsfaktor er selvsagt irrelevant i denne sammenheng.


«
Filosofer om abort». Dagbladet 26.4.2005.

TEOLOG VIDAR HALDORSEN skriver i Dagbladet 15.4. om abort, og spør: «Legene tier, og hvor er filosofene, de som har som oppgave å spørre?»
                  Som respons på Haldorsens oppfordring skriver filosof Eilert Sundt-Ohlsen 22.4.: «Det er åpenbart at fostre i de siste stadiene av et svangerskap har egenskaper som kjennetegner moralske subjekter personer, og derfor har moralske rettigheter. Like åpenbart er det at et såvidt påbegynt embryo ikke har noen av egenskapene som kjennetegner personsubjektet.»
                  Enhver filosof vet, eller burde vite, at svært lite er «åpenbart» i filosofien. Det ligger i fagets natur; her strides man om det aller meste. Sundt-Ohlsen kommer i det siterte med rene påstander, som er problematiske av en rekke grunner. Det følger ikke av at noe «er» en person at dette noe «bør» ha rettigheter. At slutninger fra er til bør bryter med logikken er det lenge siden David Hume påpekte.
                  Ihuga aborttilhenger og verdenskjent bioetisk «bråkmaker», filosofen Peter Singer, har et personbegrep som innebærer at man ikke er personer før en stund etter fødselen. For først da er mennesket seg bevisst sin egen eksistens. Singer mener således at det burde være tillatt å ta livet av en baby som lider av en alvorlig sykdom eller tilstand.
                  I motsatt ende av skalaen har vi filosofen Kant som skriver: «Fra en praktisk synsvinkel er det helt riktig, og til og med en nødvendig idé, å anse befruktningen som en handling gjennom hvilken vi har bragt en person inn i verden.»
                  ENKELTE MENER imidlertid at Kants utsagn kan tolkes på andre måter enn bokstavelig. Uenigheten er meget balansert beskrevet av den norske filosofen Øyvind Baune. Men hva man enn måtte mene om dette spørsmålet, så er det dermed fra en filosofifaglig synsvinkel alt annet enn «åpenbart» at et befruktet egg ikke er en person. Og med Singers filosofi som bakteppe ser vi at det heller ikke er åpenbart at fostre i de siste stadiene av svangerskapet er personer. Det er tvert i mot en kontroversiell påstand.
                  Haldorsen påkaller filosofenes kritiske spørring i forbindelse med et svært alvorlig samfunnsspørsmål. Når en av dem så tar opp hansken, får han i stedet en ufilosofisk, ideologisk skyllebøtte som svar. På vegne av filosofstanden må jeg bare si at dette er bedrøvelige greier.


«
Ny abortlov som tankekors». Aftenposten 9.4.2005.

Utvidet abortlov.
Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse, og nå senest SVs landsmøte, går inn for å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12 til 16 fullgåtte uker. I Sverige er grensen 18 uker, mens den i Storbritannia er 22 uker.
                  I Norge er det forbudt å abortere fostre som kan overleve utenfor livmoren det vil normalt si ved 22 fullgåtte uker. Hvorfor ikke da utvide til nettopp 22 uker? Mener man at nemndsystemet er "nedverdigende" for kvinnen bare mellom 12 og 16 uker? Hva er det som rettferdiggjør at en abortsøker som bærer et 17 uker gammelt foster må gjennom nevnte skjærsild?
                  Men man kan også spørre hvorfor levedyktighet bør være kriterium. Fosteret er jo vanligvis fortsatt "en del av kinnens kropp" etter uke 22. I Ap.-kvinnenes vedtak heter det: "Vi er krystallklare på at det er kun en person som kan ta vanskelige valg som gjelder sin kropp og hele sitt liv. Den personen er kvinnen." Det logiske er da selvbestemt abort frem til fødselen.
                  Barnets plassering på innsiden eller utsiden av vulva blir altså avgjørende. I dette perspektivet er abort på ethvert tidspunkt bare en form for forsinket prevensjon. Det motsatte ytterpunkt, og på sin måte like logisk, er å si at unnfangelsen markerer starten på et nytt rettssubjekt, som man dermed ikke har "fullmakt til å drepe" på noe stadium i svangerskapet - m.a.o. eksisterer det en rettighetskonflikt mellom mor og foster. I mellom disse har vi ulike mer eller mindre finurlige forsøk på å definere når det skal være tillatt å ta livet av fosteret.
                  Karita Bekkemellem Orheim er Ap.s frontfigur i saken om endret abortlov. I en kronikk i Dagbladet på Kvinnedagen 8. mars 1999 skriver hun at "aborttallene har gått ned, og det er svært gledelig", og hun og hennes likesinnede "ønsker at aborttallene skal gå ytterligere ned".
                  Hvorfor er dette så viktig? Den som snakker slik, underforstår at abort er noe moralsk tvilsomt som helst ikke bør finne sted "jo færre tilfeller, desto bedre". Dagens lov om selvbestemt abort gir et klart signal om at fosteret er uten verdi før utgangen av 12. uke. Da er statistikken irrelevant fra en etisk synsvinkel. For det kan da umulig ha noen betydning hvor mange verdiløse fostre man tar livet av. Utvider man til 16. uke, øker trolig volumet. Men økningen vil uansett bare omfatte fostre.
                  Bekkemellem Orheim skriver også at "abort er ikke umoralsk, det er en helt legal handling i henhold til norsk lov". Dette er en klassisk feilslutning, som innebærer at man helt overser skillet mellom juss og etikk. Man burde kunne forvente at en stortingsrepresentant som altså er med på å vedta lover ser at dette ikke henger på greip. Selv demokratisk vedtatte lover kan være umoralske. Ikke mange vil eksempelvis i 2005 forsvare det tidligere lovforbudet mot homofil praksis i Norge. I dag er selvbestemt abort ikke tillatt i Irland. Er forbudet dermed helt OK fra en moralsk synsvinkel?
                  Jeg tviler på at Bekkemellem Orheim vil mene det. I Texas er det legalt å henrette mordere, i henhold til lover vedtatt av en fullt ut demokratisk delstatsforsamling. Enhver forstår at dødsstraff ikke dermed automatisk er moralsk riktig. Dette betyr forøvrig at uansett om Norge kommer til å fortsette med dagens abortlov eller ei, så kan det alltid settes spørsmålstegn ved om den til enhver tid gjeldende abortlov er moralsk riktig.
                  Det er dessuten grunn til å minne om at alle som er for abort, selv er blitt født. Om ikke annet så burde dette faktum gi god anledning til etisk selvrefleksjon.


«
Legalisering av aktiv dødshjelp?» (med Syse A og Borchgrevink PC). Kronikk, Aftenposten 12.3.2005.

I GRENSELANDET. Stortinget behandler spørsmålet om aktiv dødshjelp skal tillates under visse særskilte omstendigheter. Det er ikke bare en juridisk sak, men i høyeste grad også et moralsk og filosofisk spørsmål.
 
RETTMESSIG DØDSHJELP.
Stortinget diskuterer i disse dager nye alminnelige bestemmelser i straffeloven. Av disse kan flere få betydning for straffbarheten av blant annet medlidenhetsdrap og aktiv dødshjelp, det vil si eutanasi og assistert selvmord. Så langt har forslaget om frafall av straffutmåling i slike saker fått mest omtale i mediene.
                  Men dette forslaget er på langt nær så viktig som å åpne for bruk av nødrett for å gjøre eutanasi rettmessig. I det lovforslaget som Regjeringen fremla i juli 2004 (Odelstingsproposisjon nr. 90 "Om lov om straff") er det tydeliggjort at dagens reguleringsmåte skal videreføres: Både medlidenhetsdrap og aktiv dødshjelp skal fortsatt være straffbare handlinger. Regjeringen mener at den meget omtalte dommen mot legen Christian Sandsdalen fra år 2000 gir "et dekkende uttrykk for gjeldende rett i slike situasjoner". Høyesterett fant her at nødrettsbetraktninger ikke kunne føre til straffrihet ved aktiv dødshjelp foretatt av helsepersonell. Derimot kan straffen nedsettes ved denne type handlinger. Sandsdalen ble straffedømt, men fikk utsettelse med straffutmålingen.
Straffnedsettelse og straffrihet.
Synspunktene er i tråd med hva flertallet i Straffelovkommisjonen ga uttrykk for i sin utredning (NOU 2002: 4 "Ny straffelov"), som ligger til grunn for Regjeringens lovforslag. Mindretallet foreslo at aktiv dødshjelp bør kunne fritas for straff under bestemte betingelser. De ønsket et tillegg til regelen om straffnedsettelse, for drap ved samtykke i § 235, og for medvirkning til selvmord i § 236.
                  Forslaget kan virke moderat, men vil føre til at vanskelige og verdimessige avveininger overføres fra Stortinget til påtalemyndigheten og domstolene, som vil måtte avgrense rettmessige medlidenhetsdrap fra urettmessige drap. En gradvis utvikling mot legalisering av medlidenhetsdrap og aktiv dødshjelp kan også skje ved at man åpner for fritak fra straff gjennom betraktninger om nødrett. En enstemmig straffelovkommisjon argumenterer for at dette bare skal kunne skje i sjeldne, dvs. mer ekstreme, situasjoner. Regjeringen har fulgt opp disse synspunktene i sitt lovforslag. Også dette kan synes som en moderat mellomløsning.
Rettmessig nødrett.
Det er her grunn til å minne om at nettopp straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger var et vesentlig steg i utviklingen i Nederland, og som de i 2002 kulminerte med en egen lov om aktiv dødshjelp. I en rettssak fra 1984, kjent som Schoonheim-saken, slo nederlandsk høyesterett fast at leger som utfører eutanasi eller legeassistert selvmord, kan frifinnes ut fra nødrett. Høyesterett måtte i senere saker presisere de nærmere betingelser for rettmessig nødrett, og disse er nedfelt i den nye loven.
                  Straffelovkommisjonen viser i sin drøfting av nødrett til et tilfelle med flyhavari i Sverige. Av de to personene om bord kom den ene seg ut av det brennende vraket, mens kameraten ble sittende fast med livstruende brannskader. Det var ingen mulighet til å redde ham i tide, og kameraten trakk derfor en pistol og drepte ham for å gjøre slutt på lidelsene. Kameratens handling kan vurderes som fullt ut berettiget, og derved innenfor nødrettsbetraktninger.
                  Spørsmålet er om dette eksemplet er et egnet argument for straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger ved aktiv dødshjelp. Vi mener nei. I eksempelet med pilotene fantes det ikke andre utveier enn drap for å stoppe den ekstreme lidelsen. Kameraten hadde ikke tilgang på medikamenter, og et ambulanseteam ville ikke kunne nå frem i tide.
                  Ved sykdomstilfeller er imidlertid situasjonen en annen. Selv i ekstreme situasjoner av uutholdelig fysisk lidelse, som for eksempel smerte som ikke lar seg kontrollere med vanlig behandling, finnes det spesialbehandling som vil gi lindring. Som en siste utvei kan man ty til lindrende behandling med smertestillende og beroligende midler til døende. Slik behandling, som innebærer at pasientens bevissthetsnivå senkes, er nå akseptert i Norge når strenge retningslinjer blir fulgt.
Ekstrem lidelsessituasjon.
Straffelovkommisjonen fremhever at "både tilhengere og motstandere av en utvidet adgang til dødshjelp er enige om at dødshjelp ikke skal være løsningen i tilfeller hvor helsevesenet mangler ressurser til å yte den nødvendige behandlingen". Vi oppfatter altså at Straffelovkommisjonen gir uttrykk for at aktiv dødshjelp i utgangspunktet ikke vil være lovlig i helsevesenet, selv i en ekstrem lidelsessituasjon der avansert spesialbehandling ikke er tilgjengelig grunnet ressursmangel.
                  Et annet forslag som Regjeringen har fremmet, men nylig overraskende har trukket tilbake, er at retten betingelsesløst skal kunne gi avkall på å fastsette en straff. Handlingen fremstår for eksempel som så unnskyldelig at den ikke bør rammes med noen straffereaksjon, samtidig som den er ytterst situasjonsbestemt, slik at hverken prøvetid eller vilkår har noe for seg. Det vises i lovforslaget til en sak fra 1948 hvor en eldre mann hadde tatt livet av sin sinnslidende datter fordi han var alvorlig redd for hva som ville skje når han selv var død og ikke lenger kunne ta seg av henne. Etterpå forsøkte han å ta sitt eget liv. Saken ble i sin tid avgjort med ubetinget påtaleunnlatelse.
                  Hvis påtalemyndigheten i en slik situasjon hadde valgt å reise straffesak, ville domstolen etter Regjeringens forslag kunne idømme straffutmålingsfrafall. Det er forøvrig ikke stor forskjell på straffutmålingsfrafall og straffutmålingsutsettelse, som altså ble reaksjonen overfor Sandsdalen. Ved straffutmålingsfrafall vil den tiltalte kjennes skyldig, men det fastsettes hverken straff, prøvetid eller andre vilkår. Settes det ingen betingelser eller prøvetid, dreier det seg ikke lenger om utsettelse av å utmåle straff, men avkall på å utmåle straff. Ved straffutmålingsutsettelse utmåles ikke straff, men det oppstilles en prøvetid. I begge tilfeller er det snakk om en strafferettslig reaksjon.
                  Regjeringens forslag bringer forøvrig Norge mer på linje med de andre nordiske lands rett på området. Det er gode grunner for at domstolen, i enkelte svært spesielle sakstyper, bør kunne bedømme et saksforhold som så unnskyldelig og spesielt at straffutmålingsutsettelse kan være en passelig reaksjonsform. Det er som regel også situasjonen når påtalemyndigheten ved alvorlige straffbare handlinger gir påtaleunnlatelse, som i eksemplet nevnt ovenfor.
Fortsatt straffbar handling.
Aktiv dødshjelp tilhører ikke slike sakstyper. Da har helsepersonell forsettlig berøvet en pasient livet, eller medvirket til dette, som en del av yrkesutøvelsen. Vi mener at aktiv dødshjelp fortsatt bør være en straffbar handling i tråd med Regjeringens lovforslag. Selv om det kan tenkes situasjoner der utøvelse av dødshjelp er etisk forsvarlig, vil en nedbygging av det klare og entydige forbudet mot å ta liv kunne oppfattes som en gradvis redusert respekt for menneskeverdet og livet.
                  Det finnes mange andre eksempler hvor forbud som bør opprettholdes, i unntakstilfeller kan komme i veien for en riktig handling, for eksempel i lovlige vedtatte, men irreversible miljøinngrep og andre områder der sivil ulydighet kan forsvares etisk.
                  Skulle Stortinget finne at nødrettsbetraktninger bør kunne føre til frifinnelse ved aktiv dødshjelp, vil også vanskelige og verdimessige avveininger bli overført fra Stortinget til påtalemyndigheten og domstolene som da vil måtte avgrense rettmessig nødrett fra urettmessig. Hvorvidt helsepersonell skal kunne berøve pasienter livet, er et spørsmål som Stortinget selv bør besvare med et klart ja eller nei.


«
Mer om engelsk og norsk». Universitetsavisa NTNU, 20.11.2003.

Debatten om engelsk og norsk som vitenskapelig formidlingsspråk er betimelig og nødvendig å ta. Men bl.a. fagenes til dels meget forskjellige karakter gjør bildet nokså komplekst: i noen fag er den språklige fremstillingen mye mer sentral enn i andre fag, hvor eksempelvis statistikk og tabeller spiller en like fremtredende rolle.
Men uansett fag, så er nøyaktig og avansert språkføring og begrepsbruk en vitenskapelig dyd av nødvendighet. Da blir spørsmålet hvordan man best oppnår dette. Generelt vil jeg si følgende: Skriver man som nordmann på (et mer eller mindre godt) engelsk, når man mange flere lesere, men risikerer grunnet sitt språklige handicap å bli misforstått og ikke få frem sitt budskap. Skriver man på norsk, når man langt færre men har mye bedre kontroll rent vitenskapelig ­ og bedriver dermed bedre vitenskap.
                  Selv skriver jeg mest på engelsk (og foreleser på språket i utlandet) og har slett ikke noe imot det. Har også opplevd at det faktisk kan skjerpe ens fremstilling når man skriver på et "second language". Da kan man ikke boltre seg like mye som på morsmålet, og det positive med dét er at man unngår å lire av seg tildels meningsløse språkblomster. Man tvinges til å tenke nøye gjennom hvert eneste ord og setningsformulering når man skriver på et fremmedspråk. Så det kan på den annen side også lede til bedre vitenskap. Bildet er som sagt komplekst.
                  Det kan finnes gode grunner til å skrive på norsk. En stipendiat jeg nylig veiledet frem til doktorgraden skrev om det meget internasjonale temaet fosterdiagnostikk og etikk. Likevel valgte han å skrive på norsk. Hvorfor? Primært fordi han skrev seg inn i en norsk kontekst med helt spesielle problemstillinger og tenkemåter. Eksempelvis er "sorteringssamfunnet" et særnorsk begrep,­ noe vi også ser i den opphetede debatten om den nye bioteknologiloven i disse dager. Et tilleggspoeng er at en forsker som ham dermed lettere kan ivareta sitt formidlingsansvar ved å delta i debatten (noe han også har gjort i rikt monn).
                  Et alternativ kan være at man skriver på norsk, men får det oversatt til engelsk. Dette er imidlertid en møysommelig og kostbar prosess, og fordrer tilgang på språkmektige personer som også har en viss faglig innsikt. For tiden er jeg involvert i oversettelsen av et skrift (med undertegnede som førsteforfatter) som opprinnelig ble skrevet på engelsk til italiensk og tysk. For å sikre prosessen har vi engasjert en ekstern "referee", hvis morsmål er det samme som det språk det oversettes til. I tillegg blir det oversatte dokumentet sluttelig oversatt tilbake igjen til det opprinnelige språket (her: engelsk) ­såkalt "translation back". I denne prosessen ser man tydelig hvor lett det er å trø feil og å få meningsforskyvninger i oversettelsene. Noe som er et parallelt problem når nordmenn skriver på engelsk og således må "oversette" egne tanker før man setter dem på papiret.
                  Og så har man spørsmålet om eventuell bruk av engelsk i undervisningen av norske studenter. Jeg har møtt denne problemstillingen i konteksten undervisning av medisinstudenter. Dette er også tema på NTNU-konferansen i neste uke. La meg være så ubeskjeden å henvise, for de som måtte være interessert, til noe jeg selv har skrevet om denne tematikken: "
Engelsk som arbeidsspråk i medisinstudiet ­ et feilgrep", i Tidsskrift for Den norske lægeforening 2002; 122: 1913. Se også kommentar fra Per Holck, Anatomisk institutt, UiO: "Engelsk i undervisningen", Tidsskrift for Den norske lægeforening 2002; 122: 2141.
                  Professor Brit Mæhlum er en av de som har innlegg på NTNU-konferansen. Hun har skrevet den innsiktsfulle artikkelen "Engelsk eller norsk?" i
Samtiden.


«Om befruktede egg er personer». Aftenposten 1.11.2003.

«Mer om befruktede eggs personstatus». Aftenposten 11.10.2003.

«Kan et menneskeliv klones og deretter avlives?» Kronikk, Aftenposten 31.7.2003. 

Kan et menneskeliv klones og deretter avlives? Et menneskeliv må være et mål i seg selv og kan ikke betraktes bare som et middel for noe annet. Det gjelder også for spiren til et liv, skriverLars Johan Materstvedt, dr.art. i filosofi (etisk teori), tidligere medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin. Derfor er det etisk riktig av Regjeringen å si nei til terapeutisk kloning, der kloningsfosteret skapes som reservedel til behandling av et annet individ, påpeker han.

BIOTEKNOLOGILOVEN: Regjeringen la i vår frem forslag til ny lov om medisinsk bruk av bioteknologi og andre grensesprengende teknikker. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin var en av mange høringsinstanser da loven var ute til høring. I Odelstingsproposisjon nr. 108 (2001
2002) foreslås en ny bestemmelse som innebærer et forbud mot såkalt terapeutisk kloning i den nye bioteknologiloven. Endringsforslagene har tidligere vært til høring, og også den gang ble den forskningsetiske komité bedt om å uttale seg. Flertallet var ikke enig med Regjeringen, og ønsket å åpne for terapeutisk kloning. Mindretallet, som besto av Ingrid Willoch og undertegnede, støttet derimot Regjeringens forbudslinje, om enn ut fra ulikt ståsted.

HVA ER TERAPEUTISK KLONING? Det dreier seg om å dyrke frem såkalte "pluripotente" stamceller. I lovforslaget skriver Helsedepartementet at slike celler "kan (. . .) framskaffast ved bruk av kloning ved kjerneoverføring. Denne metoden går kort ut på å fjerne cellekjernen frå ei ubefrukta eggcelle. I denne kjernelause eggcella blir cellekjernen introdusert (nuclear transfer) frå ei somatisk celle hos eit vakse individ, for eksempel ei hudcelle. Ved hjelp av ei elektrisk stimulering (puls) og/eller kjemiske signal vil egget begynne å dele seg på same måten som eit befrukta egg. Eggcella kan seiast å "omprogrammere" cellekjernen frå hudcella slik at ho "gløymer" at ho hadde høyrt til ei spesialisert celle og begynner å oppføre seg som om ho var kjerne i eit befrukta egg. Frå dette klona egget kan det isolerast stamceller på same måten som frå eit befrukta egg". Etter at man har høstet disse stamcellene, blir det klonede egget kassert
eller avlivet. Tidligere leder av Bioteknologinemnda, professor dr.med. Torleiv Ole Rognum, formulerer problemstillingen vedrørende terapeutisk kloning treffende i en kronikk i Aftenposten 18.10.2000: "Er det etisk forsvarlig å produsere en menneskespire som et kloningsfoster vitterlig er utelukkende som middel til behandling av et annet individ? Kloningsfosterets liv startes, men det får ikke leve og bli født. Man bruker det til reservedeler for den pasienten som er blitt klonet."

HVA KAN MAN SÅ BRUKE stamcellene fra det avlivede kloningsfosteret til? Professor dr.med. Ola Didrik Saugstad, Pediatrisk forskningsinstitutt ved Rikshospitalet, har i en kronikk i Aftenposten 10.9.2000 gitt følgende informative beskrivelse av stamcellens fantastiske medisinske potensial: "Stamceller er celler som har evnen til å differensiere seg til et hvilket som helst vev eller organ, som blodceller, benceller, hjerteceller, nerveceller, osv. Det forskerne tror, er at stamcellen kan brukes til å reparere ødelagte organer og gjenopprette vev ved tilstander som hjerneslag, hjertesykdommer, brannskader, lammelser på grunn av skade i ryggmargen, sukkersyke, Parkinsons sykdom, og til og med kanskje Alzheimer. Og enda mer fristende, ved å dyrke stamceller kan man kanskje dyrke frem organer som kan brukes ved transplantasjoner. Fordi disse cellene ikke vil bli avstøtt av en fremmed organisme, slik det er vanlig ved transplantasjoner, vil dette kunne føre til en revolusjon i transplantasjonsmedisinen." Det må tilføyes at Saugstad likevel av etiske grunner er meget skeptisk til å høste stamceller fra befruktede egg - og fra aborterte fostre.

MANGE FORSVARER ET FORBUD mot terapeutisk kloning på religiøst grunnlag. Det gjør ikke undertegnede: Mitt grunnlag er utelukkende filosofisk og rasjonelt idet jeg primært baserer mitt syn på den etiske tenkningen til Immanuel Kant (1724
1804) en filosof i den liberale vestlige tradisjonen som har hatt enorm betydning for vår måte å tenke individuelle rettigheter på. Flertallet i den forskningsetiske komité hevder at menneskeverd hos Kant ikke omfatter befruktede egg. Dette er en fortolkning jeg vil bestride. I "Rettsfilosofien" sier Kant klart at personer oppstår ved befruktningen: "For avkommet er en person. (. . .) Fra en praktisk synsvinkel er det helt riktig, og til og med en nødvendig idé, å anse befruktningen som en handling gjennom hvilken vi har bragt en person inn i verden, uten dennes samtykke og på vårt eget initiativ (. . .)." Befruktede egg, fostre, og fødte er altså alle personer. Å ta livet av et befruktet egg, uansett i hvilken sammenheng, er følgelig nettopp ikke å respektere at dette egget er en ukrenkelig person eller "et (for)mål i seg selv", som Kant formulerte det. Også Rognum skriver at "Kant hevdet at et menneske alltid må være et mål i seg selv og aldri kan betraktes som et (rent) middel. Noen vil hevde at dette krav også må gjelde for menneskespiren". Undertegnede hevder nettopp dette.

DET ER UTEN ETISK BETYDNING hvilken måte menneskespiren (personen) er blitt til på. Hva enten personen er begynt å "tikke og gå" fordi man har benyttet "gamlemetoden" (samleie) eller avanserte laboratoriemetoder, har man i begge tilfeller skapt en entitet som er et mål i seg selv. Det forhold at tidligere tiders tenkere rimeligvis ikke kunne forutse vår tids teknologi på dette området, er derfor irrelevant i denne sammenheng. Det prinsipielle syn om livets (personens) begynnelse står ved lag og er ikke utdatert. Den potensielle, store medisinske nytteverdien av å bruke kloningsfostre som rene midler til å skaffe seg stamceller, er altså åpenbar. Imidlertid må vi være klar over at det ofte hørte utsagnet "nytte for store pasientgrupper" ikke i seg selv er noe argument. Helsinkideklarasjonen gjør dette helt klart når det i paragraf 5 heter: "I medisinsk forskning som omfatter mennesker, skal hensynet til forsøkspersonens velferd gå foran vitenskapens og samfunnets interesser." Mange tyske leger som utførte nazi-eksperimenter under den annen verdenskrig
Helsinkideklarasjonens historiske bakteppe hvor jøder ble torturert ihjel i medisinens tjeneste, forsvarte sine handlinger med henvisning til det de mente var den samfunnsmessige nytteverdien av eksperimentene. Ser man kloningsfostre som personer, vil paragraf 5 gjelde for disse. Det blir i debatten påstått at Norge vil praktisere dobbeltmoral dersom vi forbyr terapeutisk kloning, men samtidig "tar imot de gode resultatene", som det har vært formulert, fra slik praksis i andre land. Men denne påstanden er tvilsom: Å vise til at "andre gjør det" er noe som ofte blir presentert som om det var et argument for at da må vi kunne gjøre det også. Men en påpekning er ikke det samme som et argument. Det andre gjør kan være uakseptabelt, og man trenger ikke være religiøst anlagt for å innse riktigheten i det bibelske utsagn "den ene synden legitimerer ikke den andre". Om disse andre eventuelt skulle være i klart flertall, vil heller ikke dette faktum i seg selv være noe argument. Hvem sier at ikke mindretallet kan ha rett? Det har i USA vært satt frem forslag om å gi anestesi til dem som skal henrettes, like før henrettelsen, for på den måten å kunne fjerne og dermed nyttiggjøre seg flest mulig organer fra et menneske som likevel skal dø og slik redde mange liv. En transplantasjonskirurg som tar imot organer fra dødsdømte, kan være klar motstander av dødsstraff, men tenke at denne umoralske praksisen tross alt forefinnes, og at det derfor blir galt ikke å "gjøre det beste ut av det".

AKKURAT DET SAMME resonnementet kan vi bruke om en lege som er prinsipiell motstander av abort, men som benytter seg av stamceller høstet fra befruktede egg, fra kloningsfostre og fra provoserte aborter for å hjelpe sine pasienter. Dette betyr ikke at han automatisk kan anklages for dobbeltmoral. For denne legen finner selve grunnlaget for at han har tilgang på disse stamcellene uakseptabelt
altså abortloven, osv. Men i en slik situasjon vil den moralske fordringen nærmest bli snudd på hodet: Spørsmålet blir om det er etisk forsvarlig ikke å bruke stamcellene. Påstanden om dobbeltmoral innebærer en anklage om at man forfekter to moraloppfatninger som er i strid med hverandre. Men ingen av legene i disse eksemplene gjør dét. Min konklusjon er at Regjeringen står på trygg etisk grunn når den vil forby terapeutisk kloning, og at anklagen om dobbeltmoral er grunnløs og kun retorisk.





«Nylenna er verneverdig!» Korrespondanseinnlegg på Internett, 2.1.2003. Tidsskrift for den norske lægeforening.


«
Om ex.phil. i den nye gradsstrukturen – og om emnets funksjon ved NTNU». Universitetsavisa, nr. 3, 21.2.2002.

Lars Johan Materstvedt mener at vi har et ex.phil. som passer godt med NTNUs teknologiske og naturvitenskapelige hovedprofil, og som er i tråd med undervisningsstrategi og med intensjonene i Kvalitetsreformen.
 
Ex.phil. innen ny og gammel gradsstruktur.
Prorektor Julie Feilberg skriver i spalten «Ledelsen har ordet» i forrige nr. av Universitetsavisa at «Den nye gradsstrukturen innebærer at omfanget av ex.phil./ex.fac. må reduseres fra ett til to tredjedels semester.» Dette er korrekt, men er en sannhet med viktige modifikasjoner da reduksjonen i praksis ikke er særlig stor – langt unna 1/3. Studentene må i fremtiden fordøye på tre år det man tidligere hadde fire år til. Hvert år blir således mer intensivt like mye pakkes inn på 3/4 av tiden. Dette betyr bl.a. lengre semestre, og summa summarum blir hvert år «tyngre».
                  Rent matematisk ser det slik ut for ex.phil.s vedkommende: Med nåværende, «gammel» gradsstruktur har man 4 år x 20 vekttall; altså 80 vt totalt. Ex.phil. (Modul 1 og Modul 2) er i dag på 5 vt av 80 vt. I den nye gradsstrukturen er vekttall erstattet med poeng, og 3 år x 60 poeng er 180 poeng totalt. Modul 1 og Modul 2 utgjør tilsammen 10 poeng av disse 180. Et enkelt regnestykke viser da at ex.phil. i den nye gradsstrukturen vil være på hele 89% av «gammel». Vi snakker med andre ord om en total reduksjon av ex.phil. på kun 11% i forhold til i dag.
Intensjonene bak NTNUs ex.phil.
Feilberg skriver at intensjonene med NTNUs ex.phil. var gode, men antyder at de ikke er blitt realisert: «Ex. phil. ved NTNU skulle (…) være noe særegent for NTNU, noe som var genuint forskjelling fra ex.phil. ved andre universiteter, og noe som skapte en felles identitet for alle NTNU-studenter. Tanken var god, men evalueringene tyder på at innføringsemnene ikke fungerer godt nok i dag, og det må vi ta på alvor.»
                  Og: «Grunntanken var at ex.phil. skulle ha en identitetsskapende funksjon. Emnet skulle gi studentene et positivt møte med universitetet, og skulle etablere en felles, identitetsskapende plattform for alle NTNU-studenter. (…) [Emnet] skulle også legge spesiell vekt på refleksjon omkring teknologi og naturvitenskapelige problemstillinger og tenkemåter, slik at det representerte faglig bredde og hadde relevans for alle studieretninger ved NTNU.»
NTNU har et «spesialsydd» ex.phil.
For det første er faktisk ex.phil. ved NTNU noe særegent for NTNU – det er ikke bare noe man har «tenkt» og som «skulle» bli, men som det ikke ble noe av. Tvert i mot. Oppdelingen i to moduler er det eksempelvis ingen andre universitet som har. En av det nye ex.phil.s «founding fathers», statsviteren Gunnar Fermann, har uttrykt det originale med NTNUs ex.phil. på denne treffende måten: Modul 1 er «grunnlagsorientert» mens Modul 2 er «empirisk aktualiserende». I en kronikk i Aftenposten 17.2. understreker Fermann den særegne ordningen i Trondheim når han refererer til «den temmelig drastiske omleggingen av ex.phil. ved NTNU».
                  Innen Modul 2 arbeides det hele tiden aktivt for nettopp å gjøre modulen aktuell; primært ved at prosjektoppgavene (som er eksamen i modulen) tar opp dagsaktuelle tema innen bl.a. etikk, kulturforståelse, teknologi og vitenskap. Under koordinator Nora Levolds dynamiske ledelse er Modul 2s ulike delemner i støpeskjeen, ikke minst i samarbeid med GUS under ledelse av professor Kjell E. Malvig (nyutnevnt viserektor for sivilingeniørfagene). Noe tilsvarende Modul 2 finner man ikke ved de andre universitetene; den er i ordets rette forstand «spesialsydd» for NTNU.
Modul 1 i lys av teknologi og naturvitenskap – NTNUs hovedprofil.
Det samme er Modul 1. Modulen inneholder en god del «klassisk» ex.phil.-stoff, og slik må det også være om NTNUs ex.phil. skal være kompatibel med de andre universitetenes ex.phil. Men Modul 1 tar i meget stor grad høyde for NTNUs hovedprofil og legger på denne måten «spesiell vekt på refleksjon omkring teknologi og naturvitenskapelige problemstillinger og tenkemåter», som Feilberg formulerer det. La meg gi noen eksempler:
                  Under mottoet «Skriving er den beste form for tenkning», har vi ved Modul 1 et opplegg med obligatoriske øvingsoppgaver som må godkjennes før man kan gå opp til skriftlig eksamen. Det gis oppgaver innenfor følgende temaområder: «Antikken», «Den vitenskapelige revolusjon og nyere filosofi», og «Moderne vitenskapsteori». Disse temaområdene ivaretar også klart NTNUs hovedprofil. Øvingsoppgavene i inneværende semester avspeiler dette tydelig: Eksempelvis skal studenten drøfte mellom forholdet Aristoteles’ og Newtons fysikk.Vi har også en oppgave hvor fysikeren og vitenskapshistorikeren Thomas Kuhns syn på vitenskap (paradigmeteorien) står i fokus. Den vitenskapelige revolusjon og det moderne verdensbilde er sentrale element i Modul 1s pensum og struktur, bl.a. med fokus på darwinistisk utviklingsteori og forskjellen mellom forklaringer i naturvitenskap og humanvitenskap, hvor naturvitenskapene er utgangspunktet.
NTNUs ex.phil. er i tråd med NTNUs undervisningsstrategi og med Kvalitetsreformens intensjoner.
De obligatoriske øvingsoppgavene – som gjennomgås av faglærerne i ukentlige seminar ved siden av tradisjonelle forelesninger, seminar hvor det forventes at studentene er aktive deltakere – gjør at studentene blir trent i sentrale deler av Modul 1. På denne måten blir også Modul 1 i betydelig grad et felles prosjekt: Når «alle må gjennom den samme mølla», oppnår man en sterkere faglig sosialisering enn ved bare skoleeksamen.
                  Vi må anta at denne fellesdannende funksjonen bidrar til studentenes identitetsskaping. Øvingsoppgaveopplegget passer som hånd i hanske med NTNUs undervisningsstrategi og er i tråd med Kvalitetsreformens intensjoner. Modul 2 har også innført øvinger i grupper. Feilberg skriver at en «skulle (…) fokusere tverrfaglighet og prosjektarbeid med skrivetrening i både innhold og studieprosess.» Dette gjør vi da vitterlig i stor grad ved begge modulene.
Erfaringer fra eksamen i Modul 1, høsten 2001.
Øvingsoppgavene fører til en viss siling av studenter før eksamen, som igjen fører til siling før fagstudiene. Det kan være en positiv ting; en del studenter blir tidlig klar over at et universitetsstudium kanskje ikke er det de bør beskjeftige seg med, og da slipper de også å kaste vekk flere semestre (og penger) på fagstudiene. Ved eksamen i Modul 1 høsten 2001 hadde vi på Gløshaugen 1184 oppmeldte studenter, hvorav 950 møtte til eksamen. Dette gir en differanse på 234. En del av disse var studenter som ikke passerte «nåløyet» for å kunne gå opp til eksamen – godkjenning av innleverte øvingsoppgaver. 898 av de fremmøtte 950 siv.ing.-studentene besto, hvilket gir bare 5% stryk.
                  Innen de frie studiene hadde vi et noe høyere antall oppmeldte, men mønsteret med frafall før eksamen var det samme. Her hadde man 14% stryk. Vi som sensurerte, merket godt at studentene hadde trening i å skrive. Sjelden har man sett mer velformulerte, sammenhengende og argumenterende besvarelser – noe som selvsagt er viktige egenskaper hos enhver student uansett hvilket fag han eller hun velger siden.
Evaluering av ex.phil.
Feilberg skriver altså at «evalueringene tyder på at innføringsemnene ikke fungerer godt nok i dag». De evalueringer som har vært foretatt av NTNUs ex.phil. er i det store og hele av sporadisk karakter (utvalgte studentgrupper), og svarprosenten har vært meget lav. Måten spørsmålene har vært stilt på, kan det også reises innvendinger mot. Det er derfor ikke mulig å trekke noen pålitelige konklusjoner om hva studentene mener om NTNUs særpregede ex.phil. og om det fungerer som «en felles, identitetsskapende plattform for alle NTNU-studenter», som Feilberg formulerer det. For å bøte på dette er Modul 2 i inneværende semester i gang med å teste ut et helt nytt spørreskjemadesign, i nært samarbeid med fagfolk fra Program for lærerutdanning (PLU).
                  Vi i Modul 1 er også i gang med tilsvarende arbeid, og vil arbeide tett med Modul 2 i denne sammenheng. Så får tiden vise hvilken «nytte» studentene eventuelt mener de har av NTNUs ex.phil.– et begrep som i seg selv er diskutabelt, og som derfor krever en større drøfting. Dét skal jeg gjerne komme tilbake til ved en senere anledning.



«Dødshjelp, feil og legens paternalisme» (med
Kaasa S). Kronikk, Aftenposten 26.8.2000.

Aktiv dødshjelp er et komplisert tema. Det er lett å forvirre andre dersom man ikke er nøyaktig og klar i det man sier om temaet.
 
Det er klokt å la en debatt om aktiv dødshjelp ta ut gangspunkt i nederlandske forhold – helt uavhengig av om man er for eller mot aktiv dødshjelp. For det første har Nederland, som det eneste land i verden, i snart 30 år praktisert aktiv dødshjelp overfor alvorlig syke mennesker. For det annet foreligger det unike og meget omfattende forskningsresultater om denne praksisen. For det tredje er de aller fleste av de synspunkter som luftes i vår hjemlige de batt, velkjente og veldebatterte i Nederland.
                  Den mye omtalte Sandsdalen-saken og den såkalte Bærum-saken har satt temaet ak tiv dødshjelp på dagsordenen i Norge. Christian Sandsdalen skrev på forsommeren en kronikk under overskriften «Hjelp når livet ebber ut» (
Dagbladet). En minimumsbetingelse for å kunne ha en meningsfull debatt om aktiv dødshjelp er at aktørene uttaler seg medisinsk og juridisk korrekt om temaet.
                  Her bommer Sandsdalen i stor grad, og bidrar dermed til å forkludre en viktig diskusjon som allerede er preget av mye begrepsforvirring og feilinformasjon. I Nederland benyttes betegnelsen eutanasi, som teknisk sett fortsatt er ulovlig i landet, når en lege setter dødelige injeksjoner på en pasients frivillige, veloverveide, informerte og gjentatte forespørsel. Sandsdalen skriver at «barmhjertighetsdrap (...) er en meget uheldig betegnelse, fordi handlingen assosieres med drap. Drapsmotivet er jo totalt fraværende!».
                  Dette kan ikke være riktig. Når en lege først injiserer medikamenter for å legge pasienten i koma, påfulgt av en injeksjon av et muskelavslappende middel for å stoppe pusten og derved kvele pasienten, kan det ikke være mye tvil om at legens motiv er å drepe pasienten og at konsekvensen av handlingen er at pasienten drepes. Det er forståelig at mange som er tilhengere av aktiv dødshjelp, misliker betegnelsen drap. Det tjener imidlertid ikke debatten å prøve å vri seg unna at eutanasi er et medisinsk drap, både ut fra handlingens intensjon og dens konsekvens. Man må slutte å diskutere dette og i stedet ta debatten der den hører hjemme: Om slike drap kan forsvares eller være legitime – medisinsk, etisk og juridisk. Den andre formen for lovlig aktiv dødshjelp ved siden av eutanasi er legeassistert selvmord, som innebærer at pasienten tar sitt eget liv ved å ta medikamenter som legen har fremskaffet. Sandsdalen skriver at slik aktiv dødshjelp «er legalisert i en rekke land, men ikke i Norge. Først ute var staten Oregon i USA. (...) Flere stater og land har senere legalisert assistert suicid, blant andre Australia, Sveits, England og Sverige.»
                  Her er det mange feil. Australia var først ute, med loven Rights of the Terminally Ill Act i 1996. Loven ble imidlertid annullert i mars 1997. Den tillot både legeassistert selvmord og eutanasi, og ble kalt «verdens første eutanasilov». Oregons lov, the Oregon Death with Dignity Act, har vært gyldig siden november 1997, og er pr. dags dato den eneste dødshjelpsloven i verden. Den tillater bare legeassistert selvmord, eutanasi er eksplisitt forbudt. Hverken England eller Sverige har lover om legeassistert selvmord: I England er assistert selvmord uttrykkelig for budt i Suicide Act. Sverige mangler riktignok en egen strafferegel, men drapsregelen vil likevel ramme mange ti feller av assistert selvmord. Sveits er i en særstilling. Her har man i mange år sett gjennom fingrene med assistert selvmord overfor alvorlig syke mennesker. Sandsdalen skriver også: «Fordi den aktive dødshjelp er straffbar, anvender legene det jeg vil kalle språklig kamuflasje. En betegnelse som «dobbelteffekt» er for eksempel ofte brukt i forbindelse med dødssyke pasienter med sterke smerter. For å mestre smertene må pasienten få økede doser av et smertestillende medikament, som regel morfin. Legene vet at denne behandlingen høyst sannsynlig forkorter pasientens liv, men det er nær mest en «bivirkning». En annen omskrivning av aktiv dødshjelp er terminal sedering.»
                  Her gjentas flere myter. Påstanden om at behandlingsformen terminal sedering skulle forkorte livet, er en påstand det ikke er mulig å føre bevis for: La oss tenke oss at man lot én gruppe pasienter få behandlingen terminal sedering, mens en annen gruppe ikke fikk behandlingen. Hensikten med studien ville vært å si noe om levetid henholdsvis med og uten behandlingen. Men en slik (randomisert) studie ville hverken være medisinsk eller etisk forsvarlig. Ikke å tilby terminal sedering til en pasient med uutholdelige smerter når alt annet er prøvd, ville være uakseptabelt. Dersom en pasient trenger store doser morfin eller annen smertestillende behandling, og konsekvensen er at pasienten blir trett, må det anses som god medisinsk behandling. At en slik behandling skulle for korte pasientens liv, er tvilsomt. En langsom opptrapping av morfin virker ikke inn på åndedrettsorganet, og med en overvåking av pasienten er dette å betrakte som god medisinsk behandling.
                  Man kan heller tenke seg at dersom smerter eller andre symptomer ikke lindres, vil dette kunne bidra til en raskere død hos en pasient enn om symptomene ble lindret. Grunnen er at smertene vil kunne fremkalle alvorlige symptomer, inkludert livstruende kramper, og at dette vil belaste kroppens «maskineri» slik at pasienten kan dø «for tidlig».
                  Sandsdalen er sterkt opptatt av at leger må respektere "et menneskes integritet, dets autonomi», og mener at et fortsatt forbud mot aktiv dødshjelp er i strid med denne respekten. Han skriver om sin egen opp fatning: «For å få eutanasi akseptert må fem ufravikelige krav oppfylles.» Det første kra vet er at «Pasienten skal lide av en dødelig, somatisk sykdom med sikker diagnose». Allerede i 1973 avviste en nederlandsk rett dødelig sykdom som et krav for å få utført eutanasi (Postma-saken). I 1984 avviste den nederlandske legeforeningen (KNMG) kravet som «medisinsk meningsløst», ettersom det ville innebære diskriminering av kronikere som ofte lider mye mer og over lengre tid. I en dom av 1994 (Chabot-saken) slo nederlandsk høyesterett definitivt fast at kravet om dødelig sykdom er uakseptabelt, og at til og med psykisk-eksistensiell lidelse – altså ingen so matisk sykdom overhodet - kan være et akseptabelt grunn lag.
                  Gjennom sitt forslag viser Sandsdalen at han er en paternalistisk (formyndersk) lege som vil at alvorlig syke kronikere og mennesker som har levd i et psykisk helvete av f.eks. årelang angst, skal nektes aktiv dødshjelp for å slippe unna lidelsene. Disse menneskenes autonomi/selvbestemmelse vil altså ikke Sandsdalen respektere. Det andre av Sandsdalens fem krav reiser også tvil om hans liberalitet: «Ingen meningsfull behandling er mulig, hverken kurativ eller palliativ.» Vi vet at dersom ressursene og kompetansen er til stede, er det nesten all tid mulig å til by pasienter god palliativ (lindrende) behandling i livets sluttfase.
                  Men hva mener Sandsdalen med «meningsfull» her? Mener han at pasienten er nødt til å gjennomgå slik behandling dersom den finnes? I så fall er han på kollisjonskurs med retten til å nekte behandling, en rett som er grunnleggende for respekten for menneskets integritet - som han selv hevder å være talsmann for. Det er ikke ukjent i Nederland at pasienter nekter palliativ behandling og får aktiv dødshjelp i stedet - og at de er i sin fulle rett til dette.
                  Sandsdalen, og andre som mener som han, bør forstå at man ikke kan få både i pose og sekk: Dersom man på den ene side vil gi mennesker en rett til å be om aktiv dødshjelp, kan man ikke på den annen side kreve at de skal oppfylle legens egne, subjektive krav om å få slik hjelp. Det første er et liberalt standpunkt, mens det andre er paternalistisk. Her legger Sandsdalen for dagen en mangelfull innsikt i forholdet mellom grunnleggende, vestlige forestillinger som autonomi og paternalisme. Han avslører også manglende kunnskap om essensielle, faktiske medisinske og juridiske forhold.
                  De som vil sette seg grundigere inn i de temaer vi her har berørt, henvises til en artikkel som ble publisert i
Tidsskrift for Den norske lægeforening 10. juni: «Er terminal sedering aktiv dødshjelp?»


«
Ultraulyd og retorisk ulyd». Universitetsavisa, nr. 6, 26.3.2000.

I sitt tilsvar til Berge Solberg i Universitetsavisa nr 5, 2000, «Ultraulyd II», skriver Martin Ystenes bl.a. følgende om Adresseavisens omtale av ultralydsaken ved RiT: «Det er bare å se på plasseringer, språk, valg av overskrifter og så videre, så ser man tydelig at alle kampanjejournalistikkens knep er benyttet. Opplagt ut fra en arrogant visshet om at ingen kom til å kritisere dem for det.»
                  Jeg skal her ikke forholde meg til ultralydsaken i det hele tatt. Derimot skal jeg kommentere Ystenes' eget språk, og hvilke knep han selv bruker, i denne sammenheng.
                  Han skriver at «Hvis Solberg mener Adressa har presentert saken balansert og med tvisyn, så kan det kanskje skyldes at alle tanker han har hatt om ultralydsaken, ble berørt.» Det knep Ystenes her benytter, er på en retorisk finurlig måte å antyde at Solberg er en enkel sjel som ikke ser lenger enn det som sto i lokalavisen: Han insinuerer at Solberg synes at
Adresseavisen har gitt et komplett og fyldestgjørende bilde av saken.
                  En slik konklusjon følger selvfølgelig ikke av det Solberg skriver. Å si at en avis har gitt et balansert bilde av en meget komplisert sak, er jo ikke det samme som å si at alle sakens sider er berørt eller vel tatt vare på: et balansert bilde trenger altså ikke være det samme som et komplett bilde. Det er da heller ikke å forvente at en avis klarer, eller at den har nok med spaltemillimeter til, eller at den velger å prioritere, å ta opp en sak i en så stor bredde som flere av de interessante tematikkene Ystenes reiser, skulle tilsi at den gjorde.
                  Videre heter det at «Adressas behandling av saken ser ut til å komme fra et miljø hvor tankenes diversitet har vært meget liten.» Stort klarere kan man neppe beskylde et journalistkollegium for å være en samling enfoldige, lite tenkende individer. Hvilket grunnlag har Ystenes for å karakterisere et helt miljø på denne måten? Han skriver også at «Det er interessant å lese Rolf Rolfsens kronikk av 27/3-99, hvor han fullstendig og ukritisk omfavner hovedtanken i Bjørkums bok
Annerledestenkerne, samtidig som han sitter i en redaksjon som i denne saken ikke har satt en eneste alternativ tanke på papiret.» Selv synes jeg det er interessant å spørre om ikke Ystenes selv fullstendig og ukritisk har omfavnet ultralydprosjektet.
                  «Er det ikke et paradoks at de som mener å forvalte den beste etikken, lekker konfidensielle rapporter til pressen?», spør Ystenes. Dersom han her mener at medlemmer av Regional komité for medisinsk forskningsetikk (REK) lekker til pressen, er dette en meget alvorlig påstand som han bør føre bevis for. Er det andre aktører han har i tankene, bør han si og dokumentere hvem dette er. Hvis REK er det organ Ystenes mener gir seg ut for å forvalte «den beste etikken», vil jeg gjerne vite på hvilken måte, og når, REK har gitt uttrykk for et slikt syn. REKs mandat sier klart at de skal ta vare på rettighetene til de forsøkspersoner som deltar i forskningsprosjekter (jfr. Helsinkideklarasjonen). Dét er den jobben de er satt til å gjøre – dét er den etikken de er satt til å forvalte.
                  Martin Ystenes er en fargeklatt i NTNU-miljøet. Vi kunne godt hatt flere forskere som med liv og lyst kastet seg inn i den offentlige debatt og drev forskningsformidling. Tidvis er han også en god retoriker; dvs. en som på en pedagogisk og velformulert måte evner å beskrive og forklare kompliserte saker. Dét er i alle fall den oppfatning de gamle grekere hadde av hva god retorikk er.
                  Men når Ystenes ikke går av veien for å dele ut karakteristikker som «kampanjejournalistikk» og «arrogant visshet», kombinert med dårlig skjulte hentydninger om sine motdebattanters manglende intellektuelle kapasitet og tenkeevne, er det ikke sikkert at de gamle grekere ville ha bifalt hans form.
                  Det vil forhåpentligvis ikke de fleste av våre studenter gjøre, heller. For vi ønsker jo å lære dem opp i en nøktern, vitenskapelig omgang med enhver sak. Her har Ystenes, som universitetslærer, alle muligheter til i fremtiden å sette et lysende eksempel, og slik bidra med viktig drahjelp.



«Dødshjelpens mørke sider». Dagbladet 24.1.1999.

«
Begreper i debatten om dødshjelp». Kronikk, VG 29.12.1998.

Kan det være en fare for at aktiv dødshjelp blir det eneste tilbudet enkelte pasienter får? Dødshjelpdebatten bør handle om dette: Er slike drap moralsk og juridisk forsvarlige? Det skriver Lars Johan Materstvedt, som særlig angriper Human-Etisk Forbunds Levi Fragells standpunkter.
 
I dødshjelpdebatten er det betydelig behov for opprydding både i begrepsbruk og i bruk av opinionsundersøkelser.
                  I
Aftenpostens spalte «Andres meninger» 05.11. tar Levi Fragell for seg professor Stein Kaasas kronikk «Helsearbeidere som utfører dødshjelp», som sto i samme avis 28.10. Han mener at Kaasa «bidrar dessverre til det inntrykk at behovet for dødshjelp er ikke-eksisterende – nærmest et påfunn fra folk som ikke vet hva de snakker om». Dette er likevel kanskje ikke så langt unna sannheten. For det er ikke bare Kaasa, den eneste innehaver av et professorat i palliativ (smertelindrende) medisin i Norden, som er opptatt av hvordan feilaktig medisinsk informasjon bidrar til at debatten om aktiv dødshjelp føres på gale premisser.
                  Medlem av Human-Etisk Forbund, seksjonsoverlege Petter Borchgrevink, hevder i en kronikk i Dagbladet 18.10. at mange humanetikere nettopp ikke vet hva de snakker om når de går inn for aktiv dødshjelp: «Ut fra daglige praktiske erfaringer med smertebehandling og intensivmedisin vil jeg kort og godt hevde at grunnen til at mange humanetikere er for dødshjelp, er feilaktige oppfatninger om situasjonen i norsk helsevesen og om døende.» Borchgrevink mener for øvrig at dersom styret i Human-Etisk Forbund velger å gjøre dødshjelp til en kampsak, så vil det splitte forbundet.
                  Når det gjelder kunnskapen om de teknologiske mulighetene for effektiv smertelindring og for meningsfull terminalpleie (dødspleie) blant befolkningen for øvrig, er denne rimeligvis lav. Mannen i gata står lengst mulig unna den medisinske hverdag, så når rundt 60 prosen svarer ja på spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp, er det grunn til å ta svarprosenten med en klype salt. De av legene som har mest med dødssyke å gjøre, har de absolutt mest restriktive holdningene til aktiv dødshjelp.
Tvilsom måling
En undersøkelse Norsk Gallup har gjort for Landsforeningen Mitt Livs HH testament avdekker at 62 prosent av de spurte svarte ja på følgende spørsmål: «Tenk deg at livet nærmer seg slutten hos en pasient, som har en smertefull og uhelbredelig sykdom. Pasienten ber legen om hjelp til å dø. Synes du legen bør ha adgang til å ende pasientens liv på en smertefri måte?» Måten spørsmålet er stilt på, gjør at man tenker at det ikke bare er de undersøkte som ikke helt vet hva de snakker om, men at dette også gjelder undersøkerne. For spørsmålet forutsetter at alternativet til dødshjelp er at pasienten lider en temmelig ubehagelig død – noe altså den medisinske ekspertisen, representert ved Kaasa og Borchgrevink, benekter er alternativet.
                  Spørsmålet er, foruten at det altså baserer seg på feilaktig medisinsk informasjon, dessuten ledende. Formuleringen «ende pasientens liv på en smertefri måte» signaliserer klart at den eneste måten å befri pasienten fra smertene på, er (aktivt) å befri ham fra livet. Da er det ikke rart at folk svarer som de gjør; mange vil lese spørsmålet slik: «Mener du at dødssyke bør få slippe å lide seg ut av livet?» Kanskje det er mer oppsiktsvekkende at hele én av fire (23 %) svarer nei.
                  Vet folk dessuten hva de svarer på; forstår de betydningen av de begrep og beskrivelser målingene benytter seg av? En fersk undersøkelse dokumenterer at selv enkelte leger misforstår og tror at det å stoppe en meningsløs behandling faller inn under begrepet eutanasi (
Tidsskrift for Den norske lægeforening 1998; 118: 3790-4). En slik praksis er, under gitte betingelser, akseptert av Lægeforeningen. Når legene selv ikke kjenner synet og definisjonene til sin egen interesseorganisasjon i et så essensielt etisk spørsmål, sier det noe om hvor vanskelig spørsmål om aktiv dødshjelp må fortone seg for folk flest.
Sandsdalen-saken
Gitt alle de mulige feilkilder og misforståelser i forbindelse med opinionsundersøkelser rundt et så komplisert tema, bør man altså ta en rekke forbehold med hensyn til hva undersøkelsene egentlig sier. Når dødssyke gis intensiv smertebehandling i den siste fasen av livet, er der en liten mulighet for at pasientens liv kan bli forkortet med noen timer eller dager. Dette er et risikomoment ved slik behandling, hvor målet ikke er å ta livet av pasienten. Å sidestille en slik medisinsk behandling med dødshjelp er derfor urimelig. Men ikke sjelden foretas nettopp en slik sidestilling.
                  Fragell spør, med referanse til Sandsdalen-saken, om det ikke noen ganger «er etisk og juridisk forsvarlig å forkorte liv.» Gjennom å bruke begrepet «forkorte» i omtalen av Sandsdalens eutanisering av MS-syke Bodil Bjerkmann, legger Fragell opp til at smertelindring – med eventuell livsforkorting som bivirkning – og eutanasi skal oppfattes som etisk likestilte handlinger. Mange tilhengere av aktiv dødshjelp vegrer seg mot å ta begrepet «drap» eller uttrykket «ta livet av» i sin munn i forbindelse med dette temaet - noe vi ser et eksempel på i Fragells bergrepsbruk. Han kaller også aktiv dødshjelp for «hjelp til å påskynde en påbegynt dødsprosess».
                  Altså: man «forkorter» og «påskynder», man tar ikke liv. Det påstås noen ganger at det er feil å kalle eutanasi for drap, da det skjer med pasientens samtykke. Det er å snakke seg bort fra realitetene. Legen som setter dødssprøyten, har til hensikt å ta livet av pasienten. Da er det drap, enten man liker betegnelsen eller ikke.
                  Straffeloven er dessuten helt klar på at samtykke ikke fjerner drapsstempelet: § 235, som kommer til anvendelse i forbindelse med eutanasi, bruker formuleringen «Er nogen med eget Samtykke dræbt».
Moralsk drap?
Det vil være til beste for debatten om man innser at legen som utfører eutanasi dreper. Så kan heller debatten føres der den hører hjemme: Omkring spørsmålet om slike drap er moralsk og juridisk forsvarlige. Da er det også lettere for tilhengere og motstandere å komme opp av skyttergravene for å samtale sivilisert om temaet.
                  Behovet for aktiv dødshjelp, mener Fragell, er stort i fattige deler av verden hvor helsevesenet, og dermed smertebehandlingen, er mye dårligere utbygd enn hos oss. Med henvisning til «lungekreft blant drosjesjåfører i Bombay» fremstiller Fragell eutanasi som en fattigmanns (siste) trøst. Her er Fragell i utakt med ledende eutanasi-tilhengere i Nederland. En av de mest markante er legen Pieter Admiraal, som selv har utført eutanasi over tusen ganger. Han advarer mot den tankegang Fragell gjør seg til talsmann for.
                  Han er f.eks. helt imot en legalisering av eutanasi i USA fordi landet, etter hans oppfatning, mangler et skikkelig pleietilbud til dødssyke. Han kaller legalisering i en slik situasjon for «dumt og meningsløst». Konsekvensen vil nemlig være at eutanasi blir det eneste «behandlingstilbudet» for mange mennesker.
                  Fragell tar i sitt innlegg avstand fra at «eutanasi blir en slags familieseremoni med legen som medisinmann i sjamanistisk forstand», og hevder at dette figurerer som «skremmebilde». Men det er nå en gang slik eutanasi ofte praktiseres i Nederland. Det er ikke uvanlig at familiens huslege har en slik rolle, og at de nærmeste pårørende samles rundt den som skal dø når huslegen injiserer en dødelig dose av et preparat. Og hvorfor skulle de ikke det? Det er jo både et humanistisk og et kristent ideal at våre kjære skal være til stede ved sykesengen i våre siste timer. Mener Fragell virkelig at den som eutaniseres skal måtte dø alene – bare i selskap med legen som tar livet av ham?


«Dødshjelp og utglidning». Dagbladet 16.12.1998.

«
Dødshjelp og selvbestemmelse». Kronikk, Dagbladet 22.10.1998.

I Dagbladet 13.10. har førsteamanuensis Kari Vigeland en kronikk kalt «Dødshjelp og livssyn». Hun omtaler det syn at Gud bestemmer når et menneske skal dø, og at mennesket følgelig bare har bruksrett til sitt eget liv.
 
Den kristne politiske filosofen John Locke (1632- 1704) hvis tenkning har betydd svært mye for vår forestilling om ukrenkelige menneskerettigheter formulerte for over 300 år siden (i 1689) «bruksrett»-argumentet på en måte som er direkte relevant for dagens debatt om aktiv dødshjelp. Han skriver: «Et menneske råder ikke over sitt eget liv, og kan derfor ikke ved overenskomst eller eget samtykke ... stille seg selv under en annens absolutte... makt, slik at denne kan ta hans liv ... den som ikke har rett til å ta sitt eget liv, kan ikke gi en annen rådighet over det.» Mot den kristne tenkningen stiller Vigeland en verdslig og humanistisk tenkning som fremhever «hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse». Sentralt i denne tenkningen står også, skriver hun, «respekt for den personlige autonomi (selvbestemmelsesrett)».
                  Denne verdslige og humanistiske tenkningen lyder jo både fin og moralsk riktig. Ikke desto mindre er den problematisk. Å være autonom betyr, enkelt sagt, at man er «selvstyrt». Men sjelden er man vel mindre autonom enn når man er lenket til sykesengen, deprimert, full av smerter og fortvilelse og derfor ønsker å unnslippe det hele. Når en beslutning er så dramatisk - og ugjenkallelig at den dreier seg om pasientens være eller ikke være, burde man, for å formulere det paradoksalt, nesten være frisk for å kunne ta denne i bokstavelig forstand fatale beslutningen. Den dødssyke kan derfor sies å være et paradigmatisk eksempel på et menneske med nedsatt, eller redusert, autonomi. Så hvordan kan man da tillegge autonomi (selvbestemmelse) slik vekt i forbindelse med aktiv dødshjelp?
                  Like fullt er det nettopp dét som blir gjort, både i teori og praksis. I Nederland er der også selvbestemmelsesrett for mennesker som er psykisk syke, som anses som uhelbredelige som er «håpløst syke», for å bruke Vigelands uttrykk og som ønsker å dø. En høyesterettsdom i 1994 slår fast at psykisk-eksistensiell smerte kan være grunnlag for aktiv dødshjelp. Saken gjaldt legen og psykiateren Boudewijn Chabot, som hadde ytt aktiv dødshjelp til en 52-årig kvinne som fysisk (somatisk) sett var helt frisk, men som psykisk sett var alvorlig nedbrutt etter å ha mistet begge sine sønner, og som verken fant mål eller mening med livet lenger. Høyesterett dømte legen for ikke å ha rådført seg med en psykiater-kollega som også skulle ha samtalt med og undersøkt pasienten, men lot være å idømme straff. Eutanasi-forkjempere i Nederland så denne avgjørelsen som en triumf fordi den gjorde slutt på diskrimineringen av mentalt lidende. Jeg har ennå til gode å se noen av våre hjemlige legaliseringsaktivister være like konsistente, og slik tørre å ta den hele og fulle konsekvens av sine egne argumenter om menneskets autonomi (selvbestemmelsesrett). Ved ikke å gjøre det, mener de at mennesker som i årevis har levd i et angsthelvete, og hvor terapi har vist seg nytteløst, ikke skal ha anledning til å unnslippe dette helvetet én gang for alle. Og hvordan kan de mene dette, når et av deres primære anliggender er et humanistisk engasjement for den lidende? Det er tydelig at noen lidelser er mer verdt enn andre.
                  Men her er altså Nederland et «foregangsland». Dette avspeiler seg også i at kronisk sykdom ikke blir vurdert som mindreverdig i forhold til dødelig (terminal) sykdom. Kriteriene for dødshjelp krever nemlig ikke at pasienten skal være dødssyk. Aktiv dødshjelp til kronisk syke er nærmest blitt rutine i landet. Mennesker som ville ha blitt invalidisert av en livreddende operasjon, men som ikke ønsket å leve som invalide resten av livet, har også fått dødssprøyte i stedet for operasjon. HIV-positive uten symptomer på AIDS har fått dødshjelp. (Et virkelig tilfelle dukker til og med opp i en «reklamefilm» for eutanasi.) Du trenger altså ikke engang være syk for å få dødssprøyten; det holder at du frykter den sykdom som vil komme.
                  Videre finnes i Nederland graverende, dokumenterte eksempler på dødshjelp til ikke-kompetente: Et to dager gammelt barn med Downs syndrom ble drept. En nyfødt gutt hvis eneste skavank var misdannede kjønnsorganer, ble drept fordi legen og foreldrene mente han ville ha fått en alvorlig redusert livskvalitet. Legen Henk Prins satte, med foreldrenes tillatelse, dødssprøyte på en tre dager gammel sterkt handikappet pike, som pga. mangelfull smertelindrende (palliativ) medisinering hadde store smerter, og fordi hun hadde «en dårlig prognose». Saken kom for retten, som nektet å straffe Prins. I stedet roste dommeren Prins for hans «integritet og mot» og ønsket ham lykke til dersom han skulle få ytterligere juridiske problemer. I en rapport fra 1990, foreslår den nederlandske legeforeningen retningslinjer for å ta livet av handikappede nyfødte.
                  Dødshjelp mot kompetente menneskers vilje finner også sted: En lege eutaniserte en dødssyk nonne, stikk i strid med hennes religiøse overbevisning. Ja, mange leger forsvarer til og med, riktignok «off the record», at leger skal kunne avslutte livet til fullt ut kompetente pasienter uten å diskutere saken med dem fordi legen er den medisinsk sakkyndige, og derfor best vet hva som er i pasientens interesse. Spørsmålet om aktiv dødshjelp betraktes m.a.o. som et rent medisinsk spørsmål. Det er verdt å merke seg at disse legene har nøyaktig det samme verdslig-humanistiske utgangspunkt som Vigeland: «hensynet til hva som vil være i den håpløst sykes beste interesse,» som hun skriver.
                  Det er videre veldokumentert at både leger, sykepleiere og de sykes familiemedlemmer legger press på pasienter for at de skal be om aktiv dødshjelp for å slippe å pleie dem. Her kunne mange dramatiske eksempler vært trukket frem.
                  Mot denne bakgrunnen kommer Vigelands kategoriske påstand «Nederland praktiserer i dag, med støtte i loven, eutanasi på den sykes premisser» i et merkelig lys. Vigeland gir et vrengebilde av praksisen i Nederland ved kritikkløst å skjønnmale forholdene i landet. Det er på sin plass å minne om at samme Vigeland var sakkyndig vitne da Sandsdalen-saken ble behandlet i byretten.
                  Nå vil norske tilhengere av legalisering svare at man må ha mekanismer mot misbruk; man må bl.a. ha en nemd bestående av leger, jurister, og psykologer/psykiatere. Imidlertid viser de nederlandske erfaringene at denne tankegangen er temmelig naiv. Nær sagt alle retningslinjer for aktiv dødshjelp har enten blitt brutt eller modifisert i løpet av de siste 20 årene med en foreløpig «topp» i høyesterettsdommen av 1994. Denne dommen åpner nemlig for at leger kan fortolke dødshjelpkriteriet «uutholdelig lidelse» rent psykisk. Opprinnelig var kriteriet myntet på fysisk syke.
                  Alt dette til tross, støter man stadig på myten om at det ikke har skjedd noen utglidning i praktiseringen av aktiv dødshjelp i Nederland nå senest i Kari Vigelands kronikk. Det er på høy tid at legaliseringsaktivistene her stikker fingeren i jorda, eventuelt ser hvor (neder)landet ligger. Det er, etter mitt skjønn, særlig to forhold som gjør at det sklir ut: Det faktum at man har brutt med drapstabuet og latt legen innta dobbeltrollen som både livredder og bøddel. Derigjennom har man både normalisert, institusjonalisert og legitimert det å ta liv, noe som betraktes som en (endelig) «behandling» av både sykdom og medfødte handikap. Det andre forholdet som er essensielt i denne glideflukten, er nettopp den sterke vektleggingen av menneskets selvbestemmelsesrett (autonomi) som altså Kari Vigeland besynger. For jo sterkere man fokuserer på selvbestemmelsesretten, desto vanskeligere blir det å komme løpende etterpå og prøve å begrense denne retten. Også på dette punktet er det behov for at noen hver stikker fingeren i jorda.


«Drapsterskelen». Kronikk, VG 24.11.1997.

«
Var Eichmann likevel kantianer?» Morgenbladet 13.-19.10.1995.

I følge Hjørdis Nerheim (Morgenbladet, 11.8. og 15.9.) var jødeutrydderen Adolf Eichmann en «god kantianer». For denne oppsiktsvekkende påstanden har Nerheim fått på pukkelen fra både Jens Saugstad og Camilla Serck-Hansen. Min hovedtese i dette innlegget er imidlertid at Nerheim rører ved et uhyre problematisk aspekt ved Kants politiske filosofi, men at hennes fremstilling må nyanseres noe.
                  Eichmann kan ikke ha følt seg forpliktet overfor Hitler i lys av Kants moralfilosofi. Som Saugstad viser utførlig nok i sitt innlegg (18.8.) er Eichmanns handlemåte totalt i strid med det kategoriske imperativ altså med hovedingrediensen i Kants moralfilosofi, i følge hvilken mennesket har absolutt verdi og derfor alltid må behandles som et mål i seg selv og aldri bare som et middel. Spørsmålet må derfor dreie seg om hva Eichmann burde følt seg forpliktet på utifra Kants rettsfilosofi (politiske filosofi). Nerheims svar (15.9.) til Saugstad tyder da også på at det er dette som er hennes tema: «Eichmann kan påberope seg Kants politiske filosofi som støtte for sin posisjon og atferd. Det er alt jeg sier, og alvorlig nok.»
                  Nå er det velkjent at Kant altså forfekter den meget problematiske tesen at absolutt lydighet overfor myndighetene er den ypperste rettsplikt. Vi kan gjerne kalle dette «dogmet om absolutt suverenitet». Eksempelvis sier han i
Zum ewigen Frieden at selv en minimalt rettferdig konstitusjon er bedre enn ingen konstitusjon overhodet, og hans benektelse av enhver opprørsrett er også berømt; å styrte et regime ved voldsbruk er aldri tillatt. (Dette til tross var Kant en varm tilhenger av den franske revolusjon – vel og merke etter at den hadde funnet sted!) Kant står hardt på suverenitetsdogmet fordi han mener en lovstyrt, statlig tilstand er betinget av at der finnes en endelig, øverste appellinstans. Uten en slik instans er det, mener Kant, ikke mulig å «lukke» systemet; systemet er uferdig og kan ikke kalles en stat i det hele tatt. Ergo befinner vi oss, uten en instans som har siste ordet, egentlig i en voldelig «naturtilstand»; en alles krig mot alle. Og det er krigen som for Kant er det største av alle onder, og som derfor må unngås; krigen representerer den største krenkelse av mennesket som et mål i seg selv. Ja, han går så langt som å hevde at man kan tvinge andre til å slutte seg sammen i en stat.
                  Imidlertid åpner Kant opp for et viktig unntak fra kravet om absolutt lydighet. Ett sted dette unntaket er formulert er det Saugstad nevner fra
Rechtslehre: «Det er et kategorisk imperativ: Adlyd myndighetene (i alt som ikke strider mot det indre moralske)». En annen viktig passasje er fra Die Religion innerhalb der Grenzen der blossen Vernunft: «Når mennesker gir ordre om å gjøre noe som er ondt i seg selv (direkte i strid med moralloven) hverken må eller bør de adlydes». Og fra Reflexionen: man «må ikke være ulydig, unntatt» når man «tvinges til å begå unaturlige synder: drap, etc.» Kant mener her at det ikke er «en plikt å tolerere selv den verste maktmisbruk.» Kants innrømmelse av muligheten for unntak har den effekt at han punkterer sin tilslutning til dogmet om absolutt suverenitet. Han legger dermed i prinsippet veien åpen for passiv motstand: sivil ulydighet og samvittighetsnekt. Det vi ser her, er at moralfilosofien «brøyter seg vei» inn i rettsfilosofien og setter klare skranker for hvor langt våre rettslige plikter kan sies å gå: vi kan ikke ha en rettslig plikt til å utføre handlinger som moralfilosofien på det sterkeste sier at man plikter å avstå fra å utføre (her: Eichmanns myrderier).
                  Men spørsmålet er om ikke Kant gjennom å punktere dogmet om absolutt lydighet slår seg selv på munnen: ved å ta høyde for mulige unntak fremstår hans politiske filosofi som inkonsistent. Nerheim sier i svaret til Saugstad at «Kant fremtrer som sin egen kritiker i Kritikk av dømmekraften.» Hun kunne sagt at dét gjør han også i
Rechtslehre: Kant innser hvor galt avsted det kan bære gitt suverenitetsdogmet, og setter bremsene på ved å innføre unntak fra dogmet. På denne måten innebærer unntaket en kritikk av hans egen posisjon.
                  At det i følge Kant skulle være en plikt å gjøre motstand «hvis nazistene hadde grepet makten ved vold» er ikke tilfelle: hvis så var tilfelle, ville Kant nettopp måttet forsvart den opprørsrett han vitterlig benekter. For Kant er spørsmålet om opprørsrett irrelevant i forhold til hvordan suverenen kom til makten; det rettspliktene dreier seg om er hva man kan og ikke kan foreta seg i forhold til de myndigheter som faktisk eksisterer. (Det historiske spørsmålet om Hitlers vei til makten var legal eller ei er følgelig uten teoretisk interesse hva Kants rettslære angår.)
                  Konklusjonen er dermed at Eichmann som kantianer i Kants moralfilosofi finner noen av de sterkeste argumenter som noensinne er fremført mot den type handlinger han begikk. Utifra Kants rettsfilosofi (politiske filosofi) er bildet langt mer komplisert. Unntaket tatt i betraktning virker det klart at han skulle ha nektet å etterkomme Hitlers ordre om å utrydde jødene. I stedet skulle han antakelig satt sitt eget liv på spill ved å ha opponert mot denne «unaturlige synd». Dersom man fokuserer på unntaket, kan ikke Eichmann kalles en «god kantianer». Men dersom man i stedet fokuserer på suverenitetsdogmet, så er Nerheim med sin spissformulering farlig nær noe man godt kan kalle en «sannhet» om Kants politiske filosofi. Men som sagt: Kant er selv oppmerksom på muligheten for dramatiske konsekvenser av sin posisjon. Eichmann får «ingen støtte i Kants politiske filosofi», skriver Saugstad, et syn Serck-Hansen deler (22.9.). Dette er dessverre en halv sannhet. Det er derfor ikke tilstrekkelig å vise til at jødeutryddelsen bryter med det kategoriske imperativ dersom man vil tilbakevise Nerheims påstand. Det som trengs er en revisjon av Kants politiske filosofi i form av en vraking av suverenitetsdogmet.


«Kulturrelativismen nok en gang». Morgenbladet 23.1.1988.

«Rasisme og kulturrelativisme». Morgenbladet 18.12.1987.


Intervju